For en betydelig del av de barn som årlig fødes, vil dette også bli en erfaring de trekker med seg gjennom oppveksten, at mor og far skiller lag. Det viktigste i den sammenheng er barnas tarv, og den kan være vanskelig nok å sikre i en situasjon der følelsene skygger for opptuktelsen hos foreldrene.Hittil har den vanligste modellen for barnefordeling og barneomsorg etter samlivsbrudd vært at barna blir boende hos moren, mens far blir helgepappa og ellers sikrer barnas kår over giro. Det er en ganske skjematisk måte å løse vanskelige familieproblemer på. Begge foreldrene vil som regel ha dårlig råd etter et samlivsbrudd. To hushold skal etableres der det før fantes bare ett. I hushold med mindre barn kommer denne belastningen i tillegg til de ordinære økonomiske strabasene alle småbarnsforeldre sliter med.Den tradisjonelle modellen der barna bor hos mor mens far betaler bidrag, stammer fra den tiden mor var hjemme mens far tjente pengene. Slik er det ikke lenger. Kvinners yrkesdeltakelse har økt dramatisk gjennom de siste tiårene, samtidig som idealene om farsrollen har endret seg. Menn forventes å være mer til stede i barnas hverdag, mens mor har tilsvarende forventninger på seg om å bidra til husholdets inntektsstrøm.Barne— og familieminister Karita Bekkemellom Orheim fanger opp disse utviklingstrekkene når hun nå varsler en omlegging av bidragsreglene. Fars bidrag, der mannen er bidragsyter som før, skal reguleres i forhold til morens inntekt. Fars bidrag skal også regnes ut i forhold til hvor mange dager han faktisk er sammen med barna sine. Det første er en lenge etterlengtet reform som bare bringer regelverket i kapp med hva samfunnsutviklingen for lengst har vist, at kvinners økonomiske kår er svært individuelle og ikke kan betraktes løsrevet fra familiesituasjonen.Det andre er vi mer skeptiske til. Det er selvfølgelig rett og rimelig at menns faktiske omsorg skal vektlegges når bidragsplikten skal utmåles. Problemet vil likevel ofte være at dialogen mellom foreldrene i en skilsmissefase, og for den saks skyld i lengre tid etterpå, vil være så dårlig at noen smidig avregning foreldrene imellom etter antall samværsdøgn ikke er til å tenke på. Da foreslår vi i stedet at oppgjøret skjer etter satser som er bedre gradert enn dagens der det først skjer endringer i bidragsplikten når samværet overstiger 40 prosent av et år.Vi ønsker oss ikke et samfunn der flere forhold ryker, men når virkeligheten tross er alt er som den er, må det være i alle parters interesse - ikke minst barnas - at kontakten med begge foreldrene er best mulig. Det innebærer også at de økonomiske byrdene etter samlivsbrudd fordeles så rettferdig som mulig. Et forhold det forundrer oss at Orheim ikke vil gå inn på, er deling av utgifter ved barns besøk hos den av foreldrene som ikke har daglig omsorg. Det vil etter vår mening være et tjenlig virkemiddel for bedre kontakt mellom barn og foreldre.