Det er særlig løftebruddene i forbindelse med skatte— og avgiftslettelsene som skaper reaksjoner i Carl I. Hagens parti.Og løftebruddene og den manglende leveransen vil selvsagt prege budsjettforhandlingene ut over høsten med kriser, brudd og kanskje et kabinettspørsmål i desember. Det er neppe tvil om at budsjettets sosiale, miljømessige og økonomiske profil har større appell til venstresiden i Stortinget enn til Frp. Det bekrefter også de første kommentarene fra de politiske lederne. Nå kan man gi regjeringen rett i at den kom i «dødens posisjon» da den overtok makten i fjor høst. Den dro med seg et forskuttert budsjettvedtak om å oppheve investeringsavgiften for næringslivet fra 1.oktober i år. På kontoen for skattelettelser i 2003 representerer denne avgiftslettelsen alene ni milliarder kroner. I tillegg vedtok stortingsflertallet et barnehageopplegg som det ikke ble anvist dekning for. Og tar vi også med at økningen i Folketrygdens utbetalinger neste år, inkludert sykepenger, er beregnet til ni milliarder kroner, startet budsjettarbeidet for 2003 ut med 20 milliarder kroner i økte kostnader som det skulle finnes inndekning for.Mot denne bakgrunnen er regjeringens budsjettforslag ganske forutsigbart når dens mål har vært å stoppe Norges ferd mot en Kuwait-økonomi Og hylekoret og gråtetoktene fra opposisjonen følger også det årlige rollespillet. For vi må ikke miste helt perspektivet på vår egen økonomi og finansielle tilstand. 2003-budsjettet har fått merkelappen «et stramt budsjett». Det er i realiteten en misvisende betegnelse. For vi har Europas mest ekspansive finanspolitikk. Det finnes intet annet land i vår del av verden som har en honningkrukke med oljemilliarder å stikke hånden ned i for å finansiere alle de velferdsgodene som skattene og avgiftene våre ikke strekker til. I så måte er budsjettdepresjonene og -tårene en form for tidtrøyte i Slaraffenland. Vi må ikke helt miste proporsjonene på vår egen økonomiske stilling.En annen sak er at Frp og Siv Jensen har god grunn til å stille spørsmål ved det fagøkonomiske grunnlag for den såkalte «handlingsregelen» som Stortinget har vedtatt når det gjelder bruken av oljepengene i de årlige statsbudsjettene. Handlingsregelen tilsier at vi skal kunne bruke en nærmere bestemt avkastning (fire prosent) av oljefondet til å «smøre»de årlige budsjettene. Det er på mange måter det samme som «tenk på et tall»og det finnes ikke noe fagøkonomisk belegg for å hevde at dette er det riktige uttaket av oljepenger. Men det var politisk gangbart da handlingsregelen ble vedtatt, og den setter i hvert fall et øvre tak for vårt angrep på oljeformuen. Det er her Fremskrittspartiet og resten av Stortinget skiller lag. Og det er grunn til å tro at det er her regjeringen og Fremskrittspartiet vil komme til å skille lag under høstens budsjettforhandlinger.