Den utfyllende loven er Lov om verneplikt av 17. juli 1953, hvorav det fremgår at «Norsk mannlig statsborger er etter utskrivning vernepliktig fra 1. januar i det år han fyller 19 til utgangen av det år han fyller 44. Alle vernepliktige som er født i samme år utgjør en årsklasse».

Fram til 1995 ble hver årsklasse innkalt til førstegangstjeneste. Den mannlige årsklassen har totalt vært cirka 29 00 hvert år. Fra 2010 er det innført pliktig sesjon for kvinner, hvilket innebærer at den totale årsklassen er blitt dobbelt så stor, cirka 60 000. Som følge av de store strukturendringene i forsvaret de siste 10-15 år, fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar, har behovet for soldater inne til førstegangstjeneste endret seg dramatisk. Som følge derav har forsvaret selv måtte definere hvorfor ikke vernepliktsloven av 1953 kan gjennomføres.

I «Fakta om Forsvaret 2011» sies det: «Det er Forsvarets operative behov som er styrende for antallet vernepliktige mannskaper som skal gjennomføre førstegangstjeneste. Forsvarets mål er at det er de best kvalifiserte og mest motiverte som skal avtjene førstegangstjeneste.»

Det er altså ikke lenger likhet for loven som gjelder, det er forsvarets behov. Dette behovet har i perioden 2006-2010 vært fra 8 500 til 10 500. I 2010 var behovet 9 631 totalt. Av dem som avtjener verneplikteten, er cirka 90 % menn og 10 % kvinner.

Det skal ikke mye regneferdighet til å se at Forsvaret bare utnytter cirka 27 % av den mannlige årsklassen.

I forsvarsbudsjettet for 2011 står det: «Verneplikten er et fundament for Forsvaret, og skal videreutvikles iht. Forsvarets behov. Regjeringen vil opprettholde et forsvar som er forankret i samfunnet, som et grunnlag for å bevare forsvarsviljen og dermed forsvarsevnen.»

Dette er status i dag. Den totale vernepliktsmasse verken utnyttes eller utdannes. Hæren har ikke lenger noe behov for årlig tilførsel av soldater til mobiliseringshæren. Den finnes ikke, den er nedlagt. For første gang siden krigen er hærens oppsetning i fred lik den i krig. Fra å være en hær i 1995 på cirka 200 000 mann ved mobilisering, er den i dag redusert til cirka 3 500 mann.

Politikerne har i 15 år med åpne øyne fullstendig neglisjert å ta en grunnleggende debatt om gjennomføringen og praktiseringen av Grunnlovens § 109. I dag har vi i Norge ingen verneplikt, den gjennomføres etter Forsvarets behov.

Det norske folks oppslutning om Forsvaret har i alle år etter krigen vært høy. En av grunnene har vært at enhver mannlig borger ble innkalt til å gi ett år til å utdanne seg «til at værne om sitt Fædreland».

Derfor er Regjeringens uttrykte målsetting om å «opprettholde et forsvar som er forankret i samfunnet», ikke bærekraftig.

Spørsmålet om gjennomføringen av verneplikten fikk for noen tid siden ny aktualitet ved diskusjonen om en eventuell avslutning av siviltjenesten.

Høyre besitter i denne stortingsperioden formannen i den utvidede utenriks— og forsvarskomiteen. Høyre har i alle år reist sentrale forsvarssaker. Det er derfor meget underlig at den «uttynnede» praktiseringen av § 109 ikke er reist som debatt.

22/7-massakren brakte en ny dimensjon omkring en rekke politiske og samfunnsmessige spørsmål i Norge.

Vår statsminister ble i et intervju nylig spurt om hvordan 22/7 har endret det politiske bilde.

Han svarte: «Ut av det onde, vokser det noe godt. Vi har allerede sett et folk stå opp for noen grunnleggende verdier. Vi har tatt demokratiet som en selvfølge. Jeg tror flere vil verdsette og delta i demokratiet.»

Vårt samfunn verdsetter høyt prinsippet «likhet for loven». Dette viktige prinsippet gjelder i alle fasetter hvor samfunnet stiller krav til sine borgere, og burde også gjelde i forhold til Grunnlovens § 109. Det er å håpe at Norge aldri igjen vil bli utsatt for et tilsvarende terrorangrep. Men i etterpåklokskapens lys etter 22/7, fremgår det tydelig et stort behov for reserveressurser til forsvaret, politiet, sivilforsvaret og andre aktører. I artikkel i Aftenposten 2. september har psykologspesialist Britt Randi H. Schjødt også reist spørsmålet om verneplikt til eldreomsorgen.

Uten å gå i detalj om hvordan forsvaret kan gjøre bruk av større del av den årlige vernepliktsmasse, kunne jo hæren opprette en ny brigade i sør, samt utfylle kadrene i Brigade Nord til den størrelse den burde ha. En brigade skal være på omkring 5 500 soldater, i dag er Brigade Nord på cirka 3 500. Det er imidlertid ikke forsvarets oppgave i dag totalt å forvalte Grunnlovens § 109; praktiseringen er et politisk ansvar.

Regjeringen burde nedsette et bredt utvalg som kunne gå gjennom hvordan samfunnet totale «Verneplikts-kraft» kan brukes hvert år.

Ord som demokrati, menneskeverd, likhet for loven er ikke bare tomme fraser i høytidelige taler, ordene må ikles innhold. Ordene ble truet og angrepet 22. juli, det skal ikke stå uimotsagt. Grunnlovens § 109 må gis et nytt, utvidet innhold.