Den kjente filosofen Edmund Burke hadde stor sans for et allsidig og bredt sammensatt samfunn. Mange oppgaver er viktige, og alle kan og må bidra med det de kan. «Det finnes ingen kunnskap som ikke er verdifull», sa han. Uttalelsen fra Bruke er sagt i en annen tid med helt andre utfordringer, men er etter min oppfatning en god og helt nødvendig holdning også i dag. Kunnskap, uansett hvordan den er tilegnet er verdifull, og en bredt sammensatt kunnskap er en forutsetning for å sikre velferd uavhengig av hvor du bor eller hvem du kjenner. Det kan synes som om debatten om høyere utdannings organisering i Norge har deltakere som ikke er enige i dette. For noen synes det viktigste å være hvilke fag som skal gi rett til en plass i det gode selskap, og hvor mange som skal få mulighet til å ta del i det høyeste kunnskapsnivå innen disse fagene.
Det har vært spennende å følge høyere utdanning på Sørlandet gjennom de siste 10–15 årene. Vi har vært igjennom faser der de tradisjonelle fagene og skolene har opplevd nedleggingstrussel på grunn av manglende interesse og søknad. Vi har, med stor sorg, måttet legge ned eller flytte linjer og fag som historisk har vært bærebjelker i utviklingen av landsdelen, og mange har til tider sett mørkt på utviklingsmulighetene for næringslivet. Landsdelens unge fant det naturlig og nødvendig å forlate landsdelen for å skaffe seg en relevant utdanning.
Stortingets vedtak om at oppfylling av faglige krav skulle være inngangsbilletten for å bli universitet var en radikal endring fra den praksis som hadde vært. Gjennom dette vedtaket åpnet det seg en mulighet for å få et universitet til Sørlandet på grunnlag av den kvaliteten det eksisterende høyskolemiljø kunne utvikle. Sentrale personer på Høyskolen i Agder, sentrale politikere fra Agder og lokale støttespillere startet et målbevisst og langsiktig arbeid. Dette var personer som hadde forståelse for hva et universitet ville bety for å stimulere flere unge til å ta studier ved et universitet, og ikke minst sikre næringslivet dyktige og kunnskapsrike medarbeidere. De som kjempet fram universitetet i Agder gjorde det på bakgrunn av klare politiske signaler om at dersom kvalitetskravet ble innfridd, så skulle flere få samme status som de eksisterende fem universitetene.
Den prosessen som førte til at vi i dag har universitetet på plass har også gjort noe med hele landsdelen. Dialogen mellom næringsliv og akademia er løftet til et helt annet nivå, og en har mer enn noen gang fått en felles forståelse av viktigheten og avhengigheten av hverandre. Næringslivet er blitt bevisst på at de har et medansvar for å sikre at universitetet utdanner den kompetanse de trenger for fremtiden, og universitetet er blitt mer bevisst på næringslivets behov. Dette gir et flott utgangspunkt for å videreutvikle tilbudet og kvaliteten i undervisningen, et arbeid som naturlig nok bare er i sin startfase.
Universitetet er selv tydelig bevisst på å levere bedre og bedre, og har på en flott måte greid å få i gang gode leveranser på tross av manglende ressurser. De skal nå ha langt større forskning knyttet opp mot undervisningen uten at de har fått midler til dette. Det forventes skriftlige leveranser fra de ansatte uten at det er kommet midler til det. I realiteten har universitetet altså økt produksjonen på tross av finansieringen – ja, de ansatte produserer mer enn de får betalt for. Det blir da underlig at ansatte ved andre universiteter allerede rett etter startstreken skal begynne å så tvil om leveransene.
Nå er det vel rimelig å tenke at de har en underliggende agenda. Når flere universiteter skal levere forskningsresultater og forskningsbasert undervisning innenfor den samme rammen, blir det naturlig nok til at ”hestene bites”. Jeg hadde likevel håpet at en kunne samle kreftene om å få regjeringen til å ta konsekvensen av at nye universiteter er kommet til. Jeg hadde håpet på en støtte til den utfordringen de nye universitetene har, for det er bare i fellesskap de sju universitetene kan sikre bedre og likeverdige rammevilkår.
Det er for meg ubegripelig at regjeringen avviser å gi Universitetet i Agder økonomisk styrke til å levere på linje med de som har vært universiteter over lang tid. Selv om det nye universitetet har en annen opprinnelse, og er av en annen størrelse, kan det umulig ha vært Stortingets tanke at de nye universitetene skulle få samfunnsoppdrag på lik linje med de gamle, men at de skulle greie det for de rammene de hadde som høyskoler. Gjentatte ganger har vi utfordret statsråd Tora Aasland på dette i Stortinget, men både i statsbudsjettet og i svar i spørretimen nekter hun å ta dette på alvor. Hun vil ikke innfri Høyres krav om en grundig gjennomgang av finansieringsordningen.
Gjennom debatter i Stortinget er det slått fast at vi i Norge ikke vil ha A og B universiteter. Vi har nå sju universiteter, og alt tyder på at vi får et par til innen noen få år. Kunnskapsnasjonen Norge må nå ta dette på alvor og regjeringen blir nødt til å åpne opp rammen for finansiering av universitets— og høyskolesektoren.
For Høyre er det ikke et alternativ å senke forventningene og kravene til universitetene. Vi vil gi dem mulighet til å levere – vi har ikke råd til å la være!
Vi har store forventninger til Universitetet i Agders betydning for landsdelen.