Vi får de politikerne vi fortjener – eller?

Et velkjent ordtak heter «vi får de politikerne vi fortjener». Et av de viktigste prinsippene i et demokrati er folkets røst som manifesteres gjennom frie valg. I den politiske teori markerer den franske revolusjon i 1789 skillet med at kongens makt fragmenteres og delegeres over til folket. I det rene eller direkte demokratiet skulle folket aller helst selv styre samfunnet gjennom folkeavstemninger.

Denne ordningen ble til etter modell av antikkens Hellas. I gamle Aten samlet alle byens mannlige borgere seg på en plass og hadde avstemminger om hvilke politiske veivalg bystaten skulle ta. Slik skulle folket ha direkte kontroll over beslutninger og politikken som ble ført i bystaten. Den sak som fikk simpelt flertall, ble den gjeldende sak.

I det moderne demokrati har vi sett at en slik ordning fort blir både upraktisk og problematisk. I land og byer med millioner av innbyggere blir det problematisk å holde store folkeavstemninger for å ivareta det direkte demokratiet. Det en av grunnene til at vi har en bred konsensus i vestlige styringsregimer om at det direkte demokratiet er erstattet av representativt demokrati, der vi som borgere i stedet velger de politikere som skal tale vår sak.

Det er en annen demokratiform i en litt mer styringsdyktig utgave. Men poenget er fortsatt at folket bestemmer hvilken vei samfunnet skal ta. I Norge skjer dette ved at vi har valg annethvert år; i år var det kommune— og fylkestingsvalg. Om to år til skal det avholdes stortingsvalg. Folket bestemmer hvilke politikere som taler vår sak i disse utvalgene og den simple majoritet vinner.

Prinsippet står der fortsatt – politikken som føres skal gjenspeile den retningen folket vil ha. Forskjellen er at det ligger et representativt ledd imellom for å gjøre det lettere gjennomførbart.

Så til det store spørsmålet; når vi måler denne demokratiformen opp mot årets bystyrevalg i Kristiansand, ser vi da dette prinsippet ivaretatt? Hvis vi kun ser på partilandskapet i bystyret, så er svaret ja. Høyre og Arbeiderpartiet ble de to suverent største partiene og det viser seg også ved at de har klart størst representasjon med 14 representanter hver.

Når vi sammenligner dette valget med forrige kommunestyrevalg for fire år siden, ser vi at velgerne har trukket seg inn mot de moderate partiene. Kun tre partier gikk fram i Kristiansand: Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre. Dette er partier som befinner seg i aksen sentrum-venstre og sentrum-høyre. Alle fløypartier gikk tilbake. Det gikk kraftigst ut over Fremskrittspartiet, som mistet nesten en tredel av velgerne sine og Pensjonistpartiet som ble nesten halvert – to partier som har markert seg ytterst til høyre i Kristiansand. Også øvrige fløypartier som SV, Rødt og Demokratene måtte tåle en tilbakegang.

Velgerne har med andre ord trukket inn mot sentrum av politikken og bort fra de politiske ytterkanter på både høyre og venstre side. Den trenden med å velge de utprøvde og etablerte partier, fremfor de populistiske, er typisk i tider med en turbulent konjunktur.

Med bakgrunn i dette vil vi foreslå en vurdering når vi har sett kabalen har blitt lagt og de tyngste verv er fordelt. De som sitter med det daglige ansvaret for den politiske driften i byen er ordføreren, varaordføreren og lederne av hovedutvalgene. Forhandlingene om disse postene ble foretatt av alle de borgerlige partier. Arbeiderpartiet, Rødt, SV og Miljøpartiet De Grønne ble satt på sidelinjen og marginalisert. Gjenspeiler velgernes moderering av det politiske landskap seg i denne kabalen?

I inneværende periode har maktkonsentrasjonen allerede ligget i det politiske sentrum; Høyre og Arbeiderpartiet har hatt ordfører og varaordfører, mens KrF har hatt tre hovedutvalgsledere. I teorien burde valgresultatet tilsi at velgerne ville ha en fortsatt videreføring av en sentrumsorientert politikk for Kristiansand.

Hvordan gikk så forhandlingene?

Høyre og Venstre gikk fram ved valget og får derfor rett nok også mer innflytelse med flere sentrale posisjoner. Arbeiderpartiet var valgets klare vinner med den største fremgangen av samtlige. Likevel mister partiet betydelig innflytelse. Partiet mister varaordførerposten de har hatt i åtte år. De mister også lederen av kulturstyret. Arbeiderpartiet leder ingen hovedutvalg i kommende periode.

Fremskrittspartiet, som var partiet som gikk mest tilbake, får derimot økt innflytelse ved at de får lederen for kommunens største sektor, nemlig helse- og sosial. Også Demokratene gis økt innflytelse i perioden som kommer. Tross tilbakegang gis de lederen for kontrollutvalget der de før bare var representert med et vanlig medlem. KrF øker også sin innflytelse med varaordførerposten, til tross for at partiet gikk tilbake.

Inntrykket før perioden har kommet i gang, er at høyresiden øker sin innflytelse dramatisk – da især den blå og mørkeblå fløyen, selv om valgresultatet skulle tyde på at velgerne ville ha en moderat politikk for byen. Denne kabalen er selvfølgelig legal, men spørsmålet er om den er legitim?

De viktigste prinsipper i demokratiet er ivaretatt i og med at vi har formannskapsmodellen i Kristiansand. Men det valgvinnerne må spørre seg selv, er om de ivaretar velgernes intensjon og ønske om å unngå politiske ytterkanter. Det vil være en jobb for vinnerkoalisjonen i den kommende fireårsperioden. Kristiansanderne får kanskje de politikerne de har fortjent, men får de den politikken de har bedt om?