Kastrering skal ifølge Åse Michaelsen i Fremskrittspartiet hindre mennesker i å begå seksuelle overgrep mot barn. Standpunktet får meg til å minnes Hitler-Tyskland, hvor man kastrerte menn fordi de var sigøynere, jøder eller psykisk tilbakestående.

Noen ganger har jeg faktisk tenkt på Frp som en «oppfinnsomhet» i det politiske landskap, et parti som opprinnelig ble tuftet på misnøye med statens inngrep på forskjellige områder. Nå vil det ta knekken på noe av det fineste hos menneskene, nemlig kjønnsdriften og ønsket om å drive menneskeheten videre.

La meg ta protestene med en gang. Selvfølgelig er det ikke meningen å beskytte dem som begår seksuelle overgrep mot barn. Til det er min opplæring og min erfaring som sosionom for sterk. Likedan husker jeg godt de forelesningene som Europas fremste ekspert på området, professor dr.med. Tilman Furniss, holdt i Norge for noen år siden. Han sa bl.a.: «Barn som utsettes for seksuelle overgrep vil trekkes med erfaringene det meste av livet. Hele tiden tror barna at det de opplever er deres egen skyld.»

Jeg skrev innledningsvis at Frp tror at kastrering skal hindre mennesker i å begå seksuelle overgrep mot barn. Jeg skrev ikke menn, fordi også kvinner misbruker barn seksuelt. Den samme forsker og psykiater Tilman Furniss kunne på en av sine siste kursdager her i Kristiansand fortelle at undersøkelser viser at ca. 12 prosent av seksuelle overgrep foretas av kvinner. Prosentdelen er stigende, fortalte han også.

Dette er en del år siden. Hvis hans antakelser er riktige, vil man i dag kunne snakke om en betydelig andel kvinner som begår seksuelle overgrep. Vil Frp kastrere kvinnene, også?

For noen år siden opplevde vi Bjugn-saken og alle dens følger. Over landet gikk det en slags vekkelse eller bevegelse for å avdekke seksuelle overgrep. Nå viste det seg at Bjugn-saken ikke holdt mål i retten. Noen av de undersøkelsene som ble foretatt etter mistanke om seksuelle overgrep var ikke gode nok.

Jeg skriver denne artikkelen i et forsøk på å demme opp for en ny bølge av mistenkeliggjøring av menns forhold til barn. Jeg erindrer en artikkel av Aksel Sandemose i bildebladet Aktuell. Han fortalte at han sto ved gjerdet foran en barnehage og beundret de små. De var glade, friske, godt kledt, fulle av livsmot. Noen kvinner kom gående forbi. De så mistenksomt på ham. Tror de at jeg er sånn, tenkte Sandemose og fortet seg videre.

Har tanken om individets frihet streifet forslagsstilleren Åse Michaelsen?

Innesperring har alltid vært den beskyttelse samfunnet benytter mot farlige forbrytere. Tidligere tok man livet av de aller farligste. Dødsdom hadde en uomtvistelig generalpreventiv og spesialpreventiv virkning. I prinsippet er også fengsel en delvis dødsstraff, idet man tar bort noen av livets fineste gleder, friheten til å ferdes blant andre mennesker og å kunne glede seg over omgivelsene. Men blir menneskene bedre av å sperres inne? Egentlig ikke, men samfunnet beskytter seg på den måten.

I de senere år har vi innført forskjellige behandlingsopplegg for lovbrytere som soner fengselsstraff. Opplegget har for så vidt vært diskutert. Blant andre har KROM, Norsk forening for kriminalomsorg, ment at behandling i fengselet skygger for straffedelen og gir en illusjon om at man i fengslet kan utvikle de gode sidene. Når det gjelder pedofile, har samfunnet likevel brukt betydelige summer på psykologisk og sosial behandling og læring i straffetiden. Psykologer er stort sett enige om at seksualforbrytere representerer vanskelige og tunge utfordringer. Man oppnår likevel noen resultater.

Forslaget om kastrering, slik det er fremsatt av Frp, har sine store svakheter. Frp har heldigvis unnlatt å foreslå kirurgisk kastrering, det ville jo vært en form for delvis dødsdom. Man skjærer i så fall bort noe av livets betydeligste verdier.

Men hva så med kjemisk kastrering? Jeg har litt vanskelig for å forstå hvordan det skal skje i praksis. Man kan vanskelig tvangsspise voldsforbryteren. Skal tvangsspising av kjemiske midler fortsette også etter soningstiden, eventuelt i form av injeksjoner? Vi vet jo at seksualdriften kommer tilbake når man stopper å bruke kjemiske kjønnsdriftsstoppende midler. Må kastreringsprosessen fortsette etter soningen, eventuelt som en løslatelsesbetingelse? Skal kastreringen føres videre med injeksjonssprøyten eller en slags tvangsspising?

I Frps forslag er det ikke kommet fram noe om at kastreringen bare skal brukes overfor seksuelt misbruk av barn. Hva med andre kjønnsdriftsrelaterte forbrytelser, som for eksempel voldtekt? Jeg vet at i noen kvinnegrupper mener man at voldtekt ikke er en handling presset fram av kjønnsdrift, men er et utslag av maktbruk. Den skadelidte etter voldtekt kan streve med ettervirkningene i lang tid, kanskje for alltid. Det er likevel psykologisk lettere å behandle en opplevelse i voksen alder enn krenkelser i tidlig barndom. Barn forsvarer seg med å fortrenge, legge ned i underbevisstheten de uhyggelige opplevelsene de har hatt.

De etiske prinsippene er de viktigste innvendinger mot Frps forslag. Vi bør bære høyt den frihetsfanen alle mennesker har i vårt demokratiske land. Barna må kunne beskyttes på andre måter enn ved å gripe til kjemikniven. De fleste av dem som eventuelt skal kastreres, har en gang fått sitt kjønnsliv skadet ved selv å ha blitt misbrukt.