Harakiri er en måte for rituelt selvmord i japansk kultur som var brukt for å dø med ære, eller hindre tap av ære .

Wikipedia

Harakiri er en blodig affære og ikke noe vakkert syn. Det er heller ikke arendalspolitikernes rituelle, politiske harakiri anført av en ordfører fylt til bristepunktet av hybris – overdreven tross, hovmod og overmot.

For det er nærmest et rituelt, politisk selvmord Arendals politikere har regissert i høst når det gjelder motstanden mot en fylkessammenslåing ut fra en overmodig oppfatning av egen betydning og evne til å klare seg selv som en politisk ubetydelighet. Og de reaksjoner fylkeshovedstaden Arendals hybris har utløst i fylkets randkommuner mot vest, burde også utløse noen refleksjoner blant Arendals politikere. For i norsk politisk historie er det som nå skjer i Aust-Agder ganske enestående. Vi opplever et kommuneopprør på Agder som Norge ikke har sett maken til i nyere tid. Selv ikke fogderistriden i Møre og Romsdal kan måle seg med det opprør som nå er under utvikling på Agder.

I løpet av kort tid har det som begynte med et protestvedtak i Lillesand bystyre eskalert til en kommunal lavine som foreløpig har trukket med seg nesten samtlige av Aust-Agders randkommuner mot Vest-Agder. Nå ligger søknadene om overgang til Vest-Agder fylke fra Lillesand, Birkenes, Iveland og Evje og Hornnes allerede i departementet, og i formannskapsmøte i forrige uke vedtok også Valle kommune å søke overgang. I folkeavstemningen ble det flertall for ett agderfylke også i Bykle og Bygland, og etter vedtaket i Valle har politikerne i disse to setesdalskommunene nå gått i tenkeboksen. Og i øst har Gjerstad og Åmli begynt å snuse på Telemark. Det er ikke særlig flatterende for dem som er satt til å forvalte Aust-Agder fylkeskommune – en fylkeskommune i full oppløsning.

De fem kommunene som allerede har søkt overgang til Vest-Agder representerer 18 prosent av Aust-Agders befolkning og en tredjedel av fylkets areal. Skulle Bygland og Bykle følge med på ferden, betyr det at 20 prosent av fylkets befolkning søker overgang, men de drar med seg over halvparten av fylkets areal. Det sier seg selv at et rest-Aust-Agder bestående av Arendal og omegn med under 90000 innbyggere ikke er et bærekraftig fylke. Det skal derfor bli interessant å se hvordan Kommunaldepartementet og Stortinget håndterer det største kommuneopprøret i vår tid. Et opprør som i realiteten er en massiv og skingrende protest mot Aust-Agder fylke og Arendals politikeres evne til å forvalte sitt ansvar som forvaltningsorgan og fylkeshovedstad.

Det er både politiske og geografiske realiteter som forklarer denne oppløsningen av et fylke hvor grensene ble trukket opp på 1800-tallet. Kommunikasjoner, bosettingsmønster, pendling og handlemønster har endret seg så radikalt at denne frihåndstegningen av en fylkesgrense mot vest strider mot enhver rasjonalitet, best illustrert ved at fylkesgrensen skjærer gjennom landsdelens største kjøpesenter som er prisgitt to fylkeskommuners ulike restriksjoner på senterutbygging.

Men for flere av «overgangskommunene» ligger det også et sterkt element av politisk protest. En politisk protest mot fylkesorganer, fylkespolitikere og den politiske elite i Arendal som over år har neglisjert grensekommunene mot vest. Et talende eksempel på dette er at Lillesand, som er fylkets tredje største kommune, ikke har hatt noen stortingsrepresentant siden 1918 (Noan Christian Gauslaa). Og bortsett fra Osmund Faremo fra Bygland, som satt på Stortinget fra 1965 til 1985, har de øvrige grensekommunene mot vest ikke hatt stortingsrepresentanter i nyere tid. Ingen skal fortelle meg at de rikspolitiske talentene er så skjevfordelt i Aust-Agder fylke at det er lettere å finne dugelige kandidater i Åmli og Gjerstad enn i Lillesand, Birkeland, Iveland, Evje og Hornnes og Valle.

Og for virkelig å demonstrere sin evneløshet som en samlende fylkeshovedstad har den politiske eliten i Arendal, med ordfører Einar Halvorsen i front, gjort det til et eksistensielt spørsmål for Arendal by å få tilbakeført AMK-sentralen (Sentralen som mottar medisinske nødmeldinger), som tidligere i år ble flyttet fra sykehuset i Arendal til Lillesand.«AMK-blir kampsak» sier ordfører Halvorsen. «Jeg skal gjøre alt jeg kan for å få AMK-sentralen tilbake til Arendal. Det lover jeg deg», sier den nyvalgte ordføreren til Agderpostens journalist i september. Han er sannelig selektiv med hensyn til hvilke store slag han vil utkjempe.

Det som begynte som en høylydt protest i Lillesand har utløst en kommunal faneflukt fra en fylkeskommune som har gått ut på dato. Hadde det bare vært Lillesand som hadde søkt overflytting til Vest-Agder, kunne man lett ha avfeid søknaden som kuriøs. Men når en tredel av fylkets kommuner leverer inn sine «oppsigelser» fra Aust-Agder, får denne prosessen en helt annen og alvorligere karakter av et politisk og administrativt sammenbrudd.

Jeg skal vokte meg for å spå utfallet av saken i departement og storting. Men bortsett fra å avvise det hele, har Stortinget to muligheter: Enten å vedta den fylkessammenslåing som folkeavstemningen avviste – eller å la splittelsen bli en kjærkommen anledning til å sparke i gang den etterlengtede regionreformen, hvor fylkeskommunene Aust— og Vest-Agder inngår i en større region.

Uansett har Aust-Agder, anført av arendalspolitikerne, skuslet bort den anledning de hadde til selv å påvirke og styre prosessen og fordelingen av etater, arbeidsplasser og funksjoner. De har valgt det teatralske, politiske selvmordet ledsaget av svulstige ord og store fakter. Lykke til.