Vi har et barnevern fordi vi ikke kan ta for gitt at barn blir ivaretatt godt nok. Barn forsømmes og utsettes for ulike overgrep, også på hjemmebane. Det er derfor et paradoks at nettopp «det biologiske prinsippet», som understreker betydningen av de biologiske bånd mellom barn og foreldre, rager høyt på barnevernets verdiagenda. Prinsipper er generelle og barnevernet forholder seg til enkeltmennesker. Om ikke slike prinsipper blir justert etter det enkelte barnets situasjon, kan de bli et hinder for ivaretaking og verning av barnet. Audun Lysbakken varsler debatt om dette. Det er betimelig og det er viktig.
«Det biologiske prinsippet» omhandler betydningen og verdien av de biologiske bånd mellom foreldre og barn, og mellom søsken og slektninger. I dagens barnevern knyttes dette til spørsmålet om hva som er en god oppvekstsituasjon for et barn, og prinsippet vektlegges når tiltak skal velges. Også i det tidlige barnevernet var betydningen av blodsbånd et tema, riktig nok med et annet fortegn. I tråd med samtidens forståelse ble problemer av sosial og atferdsmessig art gjerne forstått som utslag av dårlig arv. Dette var et vanskelig utgangspunkt fordi barnet eller den unge vanskelig kunne «fris» fra sin arv. Denne forståelsen var imidlertid en kraftfull begrunnelse for å fjerne barn og unge fra foreldres dårlige innflytelse. Bernhard Getz uttalte dette slik: «Intet er så forderveligt for Bestræbelsene for at bringe Børnene i en ny Gjenge som Paavirkningen av slette Foreldre».
Trekket var imidlertid ikke entydig. Ved fremveksten av de Castbergske barnelovene på begynnelsen av forrige århundre, fikk biologiske bånd positiv oppmerksomhet. Johan Castberg hevdet at også barn av enslige mødre skulle ha rett til fars navn og farsarv. Relasjonen mellom far og barn som innebar rettigheter, ble knyttet til biologiske bånd og ikke som tidligere til den ekteskapelige status mellom mor og far.
Mye har skjedd siden «dårlig arv» ble sett på som ondets rot, og siden Castberg måtte kjempe fram barnets rett til fars navn og farsarv. Likevel viser ulike studier av dagens barnevern at det først og fremst er barnets relasjon til mor som er fremme i vurderingen av det enkelte barnets beste. Det kan, et stykke på vei, forklares med at mange barnevernfamilier er mor-barn-familier, men det er ikke en tilstrekkelig forklaring. Barnevernets vektlegging av betydningen av biologiske bånd gir grunn til å forvente et barnevern som er mer aktivt for å få fedrene på banen.
En tydelig endring i barnevernets historie, er at betydningen av biologiske bånd har skiftet fortegn fra minus til pluss. Kontakt og påvirkning fra de biologiske foreldrene, først og fremst mødrene, ses nærmest på som avgjørende, også når barnet er flyttet i fosterhjem. Plussvarianten har to uttrykk: en betinget og en mer absolutt. Den betingede varianten uttrykkes gjerne som at de biologiske båndene mellom barn og foreldre er viktige fordi de vanligvis fører til bånd og tilhørighet som er viktige for barnet. I en slik argumentasjon tilkjennes ikke prinsippet betydning i kraft av seg selv, men i kraft av hva det fører til. Med andre ord; prinsippet kan utfordres eller det kan understøttes av hva det har ført til for den enkelte. Den sterkere varianten som har en mer absolutt karakter, uttrykkes ved at det biologiske prinsippet er viktig i seg selv. Et prinsipp som er viktig i seg selv, underlegges ikke en prøve på hva det har ført til, ei heller i det enkelte tilfelle. I dokumentene som ligger til grunn for dagens barnevern, finner vi begge variantene.
I praktisk barnevern anvendes «det biologiske prinsippet»; det utfordres og det holdes i hevd. Det utfordres fordi mange av barnevernets tiltak reduserer kontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre. Prinsippet holdes likevel i hevd, og da slik at det fungerer modererende når tiltak skal velges. Bånd mellom foreldre og barn – særlig bånd til mor – vedlikeholdes på tross av barnevernets inngripen. Det brukes som argument for å bruke hjelpetiltak så lenge som mulig. Det brukes som argument for å innvilge forholdsvis omfattende samværsordninger der barnet er plassert i fosterhjem, og det brukes som et kraftfullt argument mot adopsjon som tiltak i barnevernet. En slik navigering kan peke i en annen retning enn verning av barnet og ivaretaking av barnets interesser.
Jeg har valgt å sette «det biologiske prinsippet» i hermetegn. Det er fordi prinsippet viser seg i ulike varianter og fordi det synes å ha en kjønnsdimensjon som prioriterer barnets relasjon til mor. Det er et paradoks at det nettopp er i barnevernet denne tenkningen figurerer på toppen på den verdimessige agendaen. Moderne familieliv gir oss mange eksempler på at gode barneliv kan leves sammen med foreldre som ikke er biologiske foreldre. Tilknytning og stabilitet er ikke bare er et spørsmål om biologibasert tilknytning. Ivaretaking av barnets interesser er barnevernets mandat – også der dette måtte peke i en annen retning enn kontakt med biologiske foreldre.
Poenget mitt er ikke å si at biologiske bånd uviktige, men når det kommer til anvendelse i barnevernet, må de sees i lys av hva tilknytning til biologiske foreldre har ført til for det enkelte barn, og ikke som et mål i seg selv. Det er behov for en nedjustering av prinsippet med vektlegging av hva tilknytning til barnets biologiske foreldre har ført til – det må prøves på det enkelte barnets situasjon. Det spørs om ikke barnevernsbarn som kritiserer barnevernet for heller å bedrive foreldrevern enn barnevern, nettopp har erfart at de biologiske båndene er tillagt en betydning som ikke er blitt prøvd, enn si konfrontert, med barnas egne erfaringer.