Siden undertegnede opptrer på fotografiet som fulgte artikkelen vil jeg gjerne kommentere noe av det som Thorbjørnsen skriver.

Les også :

Den første delen av artikkelen gir en beskrivelse av virksomheten ved et Vitensenter som jeg ikke helt kjenner meg igjen i. Rett nok bruker vi både smell, røyk og farger under noen av våre arrangementer, men Thorbjørnsen kjenner tydeligvis ikke til den omfattende virksomheten som Vitensentre fortløpende gjør, både ved det enkelte senter og ute i barnehager og skoler. Dette er virksomheter som tar utgangspunkt i rammeplanen for barnehagene og læreplaner for grunnskole og videregående skole. Hensikten er å la et bredt spekter av barn og unge få oppleve realfagene som mer enn å terpe lærebokteori. Ved å vektlegge en interaktiv, praktisk og konkret tilnærming til problemstillingene må de unge ta i bruk både kreativitet og praktiske ferdigheter for å komme til målet. Undring er også en sentral faktor i pedagogikken som vitensentrene bygger på. På denne måten får de unge muligheten til å danne seg et bilde av problemstillingene. Det er mye lettere å fylle faglig teori inn i et slikt indre bilde seinere, enn å la teorien leve som isolerte elementer i en lærebok. Og det er vel lov til å ha det gøy en gang i blant som elev?

Den skolepolitiske ideologien

Thorbjørnsen viser til de begredelige resultatene som elever og lærerstudenter har til eksamen i matematikk. På denne bakgrunn trekker han en slags konklusjon på at satsing på vitensentre og deres show ikke har hatt ønsket virkning, ei heller satsingen på de nasjonale sentrene for matematikk, naturfag og realfagsrekruttering. Det er vel å trekke en konklusjon på årsak/virkning litt vel langt. Med bakgrunn fra mange års virke som lektor vil jeg heller rette søkelyset mot den skolepolitiske ideologien som preget de berømmelige «Reformene» på 1990-tallet. Der ble det konstruert en «enhetselev» som kunne brukes til alt, bare man satte inn nok av pedagogiske tiltak. Dessuten skjedde det en sterk teoretisering av undervisningen. Vi som har jobbet i skolens hverdag veit at elever er skrudd sammen forskjellig. Men da den nasjonale styringen av skolesystemet med L97 toppet det hele med å kutte bort de praktiske valgfagene i ungdomsskolen, mistet elever med gode praktiske evner muligheten til å utvikle sin spesialkompetanse. Etter mitt syn ligger her kimen til mye mistrivsel og dropout-problematikk i skolen.

Vår erfaring er at vitensentrenes måte å jobbe på kan bidra til å gi denne elevgruppen en praktisk/faglig tilnærming som resulterer i en motiverende mestringsfølelse. Kanskje Thorbjørnsen heller bør rette søkelyset mot andre faktorer i hverdagen som kan påvirke de unges valg og prioriteringer i egen innsats i sitt skoleløp?

Etterlyser rekruttering

Mot slutten av sin artikkel dreier Thorbjørnsen mer mot samfunnsfunksjoner, og etterlyser bl.a. rekruttering til flere samfunnsfaglige profesjoner. Det kan han nok ha rett i, men samtidig må Thorbjørnsen innse at svært mange samfunnsfunksjoner er tuftet på en plattform av realfag. Eksempler er matproduksjon, bioteknologi, helse, miljø og teknologi som uløselig bygger på realfaglige kunnskaper. Dette gjelder ikke bare på forskningsnivå, men hver enkelt av oss må i hverdagen ta store og små beslutninger ut fra våre realfaglige grunnkunnskaper. En politisk beslutning som ikke bygger på kunnskaper vil bare bli et synsingsprodukt som ikke er holdbart i lengden.

På denne bakgrunn vil jeg gjerne invitere Helge Sten Thorbjørnsen til et besøk på Vitensenteret Sørlandet. Der kan han ved selvsyn se hva vi driver med.