Nominasjonsprosessen i Oslo SV er inne i en dramatisk fase. Stortingsrepresentant Heikki Holmås og utfordrer Akhtar Chaudry har til sammen vervet nær 400 medlemmer til lokalpartiet de siste ukene. De siste dagene er det hevdet at noen av de nye medlemmene ikke har betalt medlemsavgiften selv. Det har fått enkelte partiveteraner til å mene at partiet må vurdere en mer lukket nominasjonsprosess. Det bør partilaget ikke gjøre. Tvert imot har mange andre partier mye å lære av åpenheten i Oslo SVs nominasjonsprosess.
Kampen står om den viktige andreplassen på stortingslista. Ingen truer Kristin Halvorsens førsteplass, men også SVs andrekandidat vil ha god mulighet til å sikre seg en plass på Stortinget. I dag innehar leder av Oslo-partiet, Heikki Holmås, denne plassen. Men det er høyst usikkert om han klarer å forsvare den på nominasjonsmøtet.
Grunnen er AT alle medlemmer har stemmerett på nominasjonsmøtet. Møtet er langt mindre forutsigbart enn i andre partier ved at det åpner for mobilisering for personer som ikke nødvendigvis har støtte hos den lokale partiledelsen. En slik usikkerhet er en viktig grunn til at andre partier tviholder på den gammeldagse ordningen der lokallag velger utsendinger – ofte gamle travere – som så kårer partiets stortingskandidater. Det er et demokratisk problem når et fåtall personer setter sammen stortingslista, mens den jevne velger er henvist til å observere prosessen gjennom media.
Denne lukkede prosessen bør høre fortiden til. I USA, som ofte kritiseres her hjemme for demokratisk underskudd, kan alle registrerte velgere delta på nominasjonsmøtet i den enkelte delstat. Dette gir langt bedre muligheter for direkte påvirkning i en viktig demokratisk prosess. Det åpner også for at stemninger på grasrota får gjennomslag i nominasjonene på en helt annen måte enn når de filtreres gjennom et fåtall partiveteraner.
Her hjemme har Oslo SV gått i front i retning av mer åpenhet i nominasjonsprosessen. Andre partier bør følge etter.