Mandag 2. februar sto følgende notis i Fædrelandsvennen:

«Investor Tore G. Drivenes har to leiligheter i andre etasje av Nybyen C han ikke får solgt. Derfor ønsker han å dele dem opp til fire mindre enheter, som kan passe for førstegangsetablerere eller enslige. Men byutviklingsstyret har mot Frp og KrFs stemmer avvist søknaden, da reguleringsplanen sier at maks antall leiligheter i kvartalet skal være 83, som i dag.»

Notisen er viktig fordi den antyder at byutviklingen i Kristiansand av og til går etter innfallsmetoden. Det interessante er ikke at søknaden ble avvist, for det kunne like gjerne ha endt motsatt. Administrasjonen hadde innstilt på avslag, men avslaget kom med knappest mulig margin – fem mot fire stemmer.

Det interessante er at en profesjonell investor som Tore G. Drivenes brydde seg om å søke. Det ville ikke ha skjedd uten at han hadde et visst håp om å nå fram. Søknaden er et sykdomstegn. Selv om det ikke lyktes denne gangen, viser slike forsøk på omregulering at det offentliges rolle som plan— og reguleringsmyndighet ofte blandes sammen med markedets rolle som virkemiddel til å realisere politiske mål på en effektiv måte.

Kommunens oppgave er å legge gode planer for byutviklingen. Kommunen skal ikke sørge for at aktører i eiendomsbransjen får en passende avkastning på investeringene sine. Det siste håndterer markedet best på egen hånd.

Realiteten i dette tilfellet er at Tore G. Drivenes er misfornøyd med prisene i boligmarkedet. Hvis han halverte prisen for de to leilighetene, ville de bli solgt straks. Det vil han ikke og ber kommunen om økonomisk hjelp for å unngå et tap eller for å tjene mer enn han ellers ville ha gjort.

Drivenes lokker med førstegangsetablerere og enslige, og lykkes øyensynlig denne gangen overfor velmenende politikere fra KrF og Frp. I andre saker har disse partiene stått på barrikadene for en motsatt politikk, mens Ap, Høyre og andre har gått i bresjen for å forandre vedtatte reguleringsplaner når utbyggere har lagt fram en eller annen lokkemat i form av såkalt ny informasjon. Poenget er uansett at politikerne i varierende konstellasjoner føyer seg etter utbyggerne.

De samfunnsøkonomiske regnestykkene ved utbygging i Kvadraturen og andre sentrumsområder er alltid kompliserte, men som regel gjelder følgende: Byggetillatelser eller omreguleringer er lukrative affærer, og mer lukrative desto flere kvadratmeter eller boenheter det dreier seg om. Årsaken er blant annet at slike tiltak i sentrumsområder påfører samfunnet noen kostnader som utbyggeren slipper å betale. Regningen veltes over på andre. For eksempel får en normalt større belastning på veinettet slik at andre utbygginger blir dyrere eller fortrenges.

En tillatelse til bygging eller omregulering i Kvadraturen er et knapphetsgode som ikke kjøpes direkte, men som tildeles av politiske organer. Verdien er i stor grad skapt av omgivelsene og ikke av utbyggeren. Dette legger et ekstra ansvar på politikerne, som også må ta inn over seg at utbyggerne naturligvis markedsfører sine interesser i alle slags åpne og kamuflerte former.

Hva kan folkets representanter sette inn mot denne skjevheten i fordelingen av inntekter og utgifter? Mye, men overfor profesjonelle investorer virker ett tiltak nesten alltid: FORUTSIGBARHET. Mindre politisk vingling i reguleringssaker vil få profesjonelle aktører til å prioritere samfunnsnyttig byggevirksomhet i stedet for samfunnsdestruktiv, økonomisk spekulasjon.

Kommunen kan ikke skattlegge Drivenes særskilt når han neste gang kanskje lykkes bedre med en investering enn i dette tilfellet. Derfor har Drivenes lite å tape på å søke om omregulering, men kommunen taper på slike søknadsprosesser. Saksbehandlere og lokalpolitikere har samlet brukt et stort antall timer på saken. Drivenes slipper unna med 1.500 kroner i saksgebyr.

Isolert er dette en fillesak, men det finnes et utall tilsvarende saker og det blir ikke færre med politisk vingling. Er det rart at eiendomsinvestorer dominerer inntektstoppen, at boligprisene i Kristiansand er skyhøye, og – for å sette det på spissen – at kommunen får stadig dårligere råd til å ansette folk som kan pleie syke og gamle?