Vi gleder oss til julen som ligger foran. Vi synger julen inn med sanger som «Gud sin egen Sønn oss gav». Vi møtes i kirken og bekjenner det glade julebudskapet. For oss er det ikke forbundet med frykt. Men for kristne under andre forhold kan feiringen av høytiden være forbundet med den største fare. Islam ser på det som blasfemi å si at Gud har en sønn – og at den sønnen er Jesus som ble født i Betlehem. Kristne er «fremmedelement» i mange nasjoner, og når det kristne nærvær blir ekstra synlig i forbindelse med julefeiringen, provoserer det.
For snart et år siden, i forbindelse med Østkirkens julefeiring, fryktet kristne i Bagdad og Mosul i Irak å feire jul. Terrorister truet med å bombe kirker og drepe kristne. Koordineringen av bombeangrepene sendte klar beskjed om at de kristne er uønsket i landet.
I år truer hindufundamentalistene kristne i India, særlig i Orissa. De prøver å få myndighetene til å holde alle offentlige bygninger stengt den 25. desember. Dagen er valgt med omhu. Får de det som de vil, har de en gyllen anledning til å angripe alle som samles.
«Hvordan kan det bli en fredelig julefeiring hvis dette skjer?», spør de kristne. I hele høst har kristne blitt angrepet, mange er drept, omtrent 50 000 er drevet på flukt, de har fått hjemmene sine brent og kirkene ødelagt. Pastorer og prester angripes og anklages for å tvangsomvende folk. I delstaten Karnataka har hindufundamentalister angrepet kristne som holdt på med forberedelser til julefeiringen.
Men det er ikke angriperne som blir arrestert av politiet; det er de kristne! I Andra Pradesh har den romersk-katolske biskopen besluttet å avlyse alle julearrangementer for å unngå angrep. En hel nasjon – én milliard mennesker – er samlet i fordømmelsen av det fryktelige terrorangrepet i Mumbai nylig. Men ennå venter de kristne på at nasjonen skal ta et oppgjør med forfølgelsen som rammer uskyldige.
I førjulstiden i år 2000 ble over hundre kristne drept i angrep på Molukkene i Indonesia. Ropene fra krigerne på øya Halmahera lød: «La oss blåse ut alle julelys i desember.» Det betydde at de ville gjøre ende på alle som feiret Jesu fødsel. Geriljabevegelsen Laskar Jihad truet med å gjøre julen 2001 til en blodig jul for de kristne på Sulawesi.
Jeg har en ung venn fra Sør-Sudan. Han opplevde at mor og far og to søsken ble drept nettopp på juledagen en gang på nittitallet. De visste at regjeringshæren pleide å angripe kirkene på høytidsdagene, for da var det samlet mye folk. Denne juledagen hørte de flyene komme. De flyktet ut av kirken, men soldatene kom etter dem. En hel menighet og landsby ble utryddet.
Det finnes ingen julelys, ingen julemiddager, ingen julegudstjenester for Jesu venner i Nord-Korea. Det er ikke lovlig å feire Frelserens fødsel. Er hele familien kristen, kan de forsiktig markere en feiring. Men ikke slik at naboen vil legge merke til det. De kristne kan ikke besøke hverandre for å synge julesanger eller lese juleevangeliet. Kanskje kan to kristne møtes i en park. Og kanskje tør kristne foreldre fortelle barna sine om julen, men ikke for tydelig, og uten å nevne navnet Jesus. For det kan tenkes at barnet kommer til å snakke med en venn eller fortelle noe på skolen. Og så kan hele familien havne i konsentrasjonsleir. Også denne julen vil det være førti tusen kristne i Nord-Koreas dødsleirer.
St. Nicholas var biskop i Myra, i det som i dag er Tyrkia, i det fjerde århundre. Store deler av verden kjenner ham som Santa Claus, julenissen. Pilegrimer har til alle tider valfartet til steder der hans grav ligger. I byen Demre som har tilknytning til ham, ligger en kirke fra det fjerde århundre. Men de tyrkiske myndighetene har gjort kirken om til museum. Bygget er tilgjengelig for den muslimske muftien, men stengt for kristen feiring – inklusiv julefeiring. På St. Nicholas-dagen i desember har de kristne pleid å møtes i kirken.
Nå er den tiden over.
I mange land er kristne fengslet for sin tros skyld. Hvordan vil de ha det denne julen i stålcontainerne i Eritrea eller i fengslene Laos? Hvordan vil de som har mistet alt, opplevd at en av deres kjære er drept og har sett kirken deres brenne ned et sted nord i Nigeria, ha det?
Når vi ønsker hverandre «gledelig jul», vil det sømme seg å be for dem som ikke kan feire en fredfull jul – eller ha noen julefeiring overhode, unntatt i sitt hjerte.