Riksantikvarens liste over fartøy som er omfattet av vern teller i dag 211. Av disse er 61 bygget i stål – fire er fredet etter kulturminneloven. Utkast til ny nasjonal verneplan for fartøy (2009-20014) er i disse dager til høring blant faginstansene.

På bakgrunn av siste dagers tabloide oppslag i Fædrelandsvennen om Bredalsholmen dokk og fartøysvernsenter, synes det nå å være på sin plass nærmere å redegjøre overfor allmennheten om den funksjonen senteret er ment å skulle ha innen det norske kulturminnevernet. Bredalsholmen er nemlig ikke, som hva man av avisens senere oppslag kan få inntrykk av, et hvilket som helst verft. Senteret inngår i Riksantikvarens forvaltningsplan på området fartøysvern som et nasjonalt kompetansesenter for restaurering og vedlikehold av den verneverdige stålskipsflåten. Med drift i et historisk og vernet dokkanlegg, har Bredalsholmen også status som museum. Samlet offentlig driftstilskudd fra stat, fylke og kommune utgjør for 2009 drøyt 3,5 millioner kroner.

Med utgangspunkt i et grundig forarbeid utpekte Riksantikvaren i 1996 tre nasjonale sentre til ivaretakelse og faglig utvikling av fartøysvern som eget kulturvernområde i Norge. Bredalsholmen var ett av disse. Fartøyvernsentrene fikk særlig ansvar for å etablere og sikre kunnskap om de tradisjonelle skipshåndverksfagene som er nødvendige for restaurering av fartøyer etter antikvariske retningslinjer. Dette innebar at sentrene også skulle bygge kulturvernfaglig kompetanse, der forskning og dokumentasjon omkring fartøyenes historie og av restaureringsprosessen ble ansett som viktig. Bredalsholmen ble ved etableringen opprettet som en stiftelse av Kristiansand kommune – og som det eneste av sentrene med nasjonalt ansvar for verneverdige stålskip.

Riksantikvarens valg av Bredalsholmen var ikke tilfeldig. Det må ses i sammenheng med dokkanleggets status som vernet teknisk/industrielt kulturminne. Initiativet til vern ble tatt allerede ved kommunens overtakelse fra KMV i 1988. Dette handlet rent kulturhistorisk om å sikre et tradisjonelt anlegg for ettertiden. Med drift siden 1876 hadde anlegget stor historisk autentisitet og var svært interessant som verneobjekt både fra et lokalt og et nasjonalt synspunkt.

Kristiansand kommune gjorde i 1988 henvendelse til Miljøverndepartementet med søknad om tilskudd til bevaring av anlegget på antikvarisk grunnlag. Departementet var positiv til søknaden og ga et tilskudd på én million kroner, men på vilkår. Anlegget skulle drives som veteranskipsveft på veteranskipsflåtens premisser. Samtidig var det forventninger til at kunnskapen om de gamle håndverksteknikkene ville bli opprettholdt. Driften av fartøysvernsenteret har dermed helt fra starten vært uløselig knyttet til Bredalsholmen som kulturminne.

Ved etableringen var det en bærende tanke at det skulle være en særlig kvalitet å utøve et tradisjonelt skipshåndverk innenfor rammene av et historisk dokkanlegg. I tråd med kommunale og fylkeskommunale museumsplaner la styret tidlig føringer for at det skulle tilrettelegges for formidling til publikum av anlegget og virksomheten.

Bredalsholmens kjernevirksomhet er restaurering av verneverdige stålskip på antikvarisk grunnlag. For å utføre dette arbeid etter Riksantikvarens norm har man måtte gjenvinne håndverkskunnskap som ikke har vært praktisert siden 1950-tallet, da sveiseteknikken erstattet klinking ved norske skipsverft. Store deler av denne kunnskapen kan man ikke lese seg til; det er en handlingsbåren kunnskap som best tilegnes gjennom opplæring fra mann til mann. Kunnskapen som til nå er opparbeidet er sårbar, noe dagens driftssituasjon ved senteret tydelig viser.

Skal håndverkskunnskapen bli bærekraftig må den gjøres uavhengig av de til enhver tid skiftende produksjonsvilkårene for fartøysvernsenteret. For å sikre kontinuitet og videre utvikling av kunnskapen må det årlig tilføres forutsigbare økonomiske ressurser i form av stillingsmidler til utvalgte håndverkere (tradisjonsbærere). Slike midler gis ikke av Riksantikvaren. Ansvaret for håndverksutvikling ligger hos Kulturdepartementet som bevilger midler til slik virksomhet som stillings— og prosjektmidler gjennom ABM-utvikling og museene. Lokalt har Bredalsholmen museumsstatus, men står ikke på den statlige tilskuddsordningen som museum. Så langt har departementet sagt at den eneste farbare vei for Bredalsholmen til å komme inn på ordningen, går gjennom en tilslutning til Vest-Agder-museet i en eller annen form.

Bredalsholmen er i krise. Etter de grove feilkalkulasjonene på D/S «Hestmanden» mangler senteret troverdighet og tillit hos både Riksantikvaren og kundene. Det politisk oppnevnte styret for stiftelsen har trukket seg. Nå er det opp til administrativ og politisk ledelse i kommune og fylkeskommune å få på plass et nytt. Det er å håpe at styret vil bli tilført kompetanse på flere av områdene innen Bredalsholmens mangslungne kulturvernfaglige virksomhet.

På samme måte er det forhåpning om at det vil bli lagt til rette for en organisasjon som lettere kan samarbeide og integreres i annen kulturvernfaglig virksomhet, lokalt så vel som nasjonalt. Det kulturvernfaglige miljøet på Bredalsholmen utgjør en ressurs med mulighet for stor synergi i møte med beslektede fagområder.

Etablering av en ny plattform for Bredalsholmen bør ses i sammenheng med den nye nasjonale verneplanen for fartøyer. Lokalt må det tas initiativ til dialog med Riksantikvaren og Kulturdepartementet ved ABM-utvikling for avklaring om hvilken rolle senteret skal ha under den statlige kulturminneforvaltningen. Dette vil samtidig kunne klargjøre hva man lokalt ønsker at Bredalsholmen skal være.

Som et verft uten god forankring i det lokale kulturminnevernet vil Bredalsholmen på sikt ha svært små muligheter til å overleve.