Sognepest i Vålerenga Einar Gelius hadde en drøm om å bli fylkesmann i hjemfylket Aust-Agder. Han har tidligere også uttalt at han gjerne blir biskop i Den norske kirke. Etter flere dagers kamp mot Oslo-biskop Ole Christian Kvarme har han klart å beholde prestekappen, men sognet og menigheten har han mistet. Biskopen hadde fått nok.

Kvarme har fått nok av medieklovnen, Einar Gelius’ mange krumspring, hans tolkninger av Bibelen, mangel på liturgi i kirken og rett og slett forsømmelse i jobben. Einar Gelius opptrådte ikke slik det forventes at en statsansatt prest skal opptre. Denne saken handler om hva en prest kan gjøre i ord og handling og samtidig være prest i Den norske kirke. Gelius har gått over denne streken.

Einar Gelius elsker å være klovn, selv om han ikke liker å bli kalt det. Han elsker å være i media, han elsker å provosere. Han stiller opp på alt mulig rart i det offentlige rom, ting han ikke hadde blitt spurt om hvis han ikke var Norges «kuleste» prest. Jeg kan ikke se å ha registrert at Gelius selv har reflektert over dette. Hvorfor blir jeg invitert? Hvorfor vil TV2 ha meg med i «Skal vi danse»? Ikke fordi han kan danse, det er i alle fall helt sikkert. Slik sett har Gelius blitt offer for sin egen rus etter kjendiseri.

I denne saken gjør jeg noe jeg tidligere var 100 prosent sikker på at jeg aldri kom til å gjøre. Jeg støtter den konservative biskopen Kvarme. Gelius kan gjerne mene hva han vil, han kan opptre på tv som kokk, danser, humorprest og hva som helst. Men han må gjøre den jobb han er satt til, og han må forholde seg til de rammer som er i jobben. I dette tilfellet den teologi Den norske kirke er bygd på, og den liturgi man skal følge ved en gudstjeneste. I tillegg må man utføre de plikter som ligger til jobben.

I enhver jobb må man innordne seg det reglement som er på arbeidsplassen. I enkelte jobber krever man også lojalitet og at man i det offentlige rom fremstår med den verdighet og de normer yrket tilsier. Enkelte yrker lever man med 24 timer i døgnet. Å være prest er et slikt yrke, idrettsstjerne et annet. Drikker en fotballspiller noen øl på fritiden og krangler med en vakt på et utested, får han bilde og artikkel i bladet. Vedkommende har brutt med de verdier han som offentlig person bør ha.

Det mest alvorlige i brevet fra biskopen til Gelius mener jeg er fra 2005. Biskopen mottok en klage fra Oslo politidistrikt. I klagen skriver politiet at de ikke fikk tak i Gelius da han skulle ha vakt, angivelig fordi sognepresten var på fotballkamp. Da forsømmer man sitt arbeid. Det er selvsagt også alvorlig at han brukte kirken og sin kappe i begravelsen til Arne Næss uten å bruke den kirkelige liturgi. Dette bør Gelius forstå.

Her på Sørlandet var det også mange som reagerte på at han etter bisettelsen av Sven O. Høiby valgte å gi kommentarer, dette på tross av at alle i kirken ble bedt om å ikke uttale seg til pressen. Det var altså en prest som brøt denne oppfordringen til taushet.

Det siste krumspring i hans karrière er boken «Sex i Bibelen». Jeg har dessverre ikke fått lest denne – kommer vel ikke til å lese den heller – og nøyer meg med å kommentere at professorer i teologi mener tolkningene i denne boken er ubegripelige. En har sogar sagt at Gelius ville strøket til eksamen med sine tolkninger. I boken forkaster også Gelius Bibelens budskap om tilgivelse. Gelius hevder at Gud tilgir ikke for han har aldri fordømt. Et merkelig utsagn sett opp mot tilgivelsens helt sentrale plass i Den norske kirke.

Som prest i Den norske kirke må man forholde seg til kirkens budskap og formidle dette. At Gelius er populær og mange støtter ham, er egentlig helt uvesentlig. I den norske statskirke finner man folk som mener alt mulig, folk som ikke tror og som synes det er greit med en prest som tar bort alt de synes er vanskelig i kristendommen. Men kirken kan ikke styres av dette, kirken har en tro og en rekke skrifter å forholde seg til. Bibelen må være basis.

I sin – for meg bitre – pressekonferanse onsdag ønsket Gelius å advare mot de mørke, konservative kreftene i Kristen-Norge og innenfor statskirken. Det er et meget viktig tema, men jeg er usikker på om det styrker saken at Gelius tar tak i dette nå. Han har ikke fremstått som en mann som innenfor kirkens organer har deltatt sterkt i de politiske diskusjoner. Så det blir underlig når Gelius forsøker å fremstille seg som et offer for konservative krefter i kirken. Mange husker sikkert at tidligere biskop Gunnar Stålsett også var usikker på Gelius i presterollen. Stålsett er ikke regnet for å stå på den konservative siden innenfor statskirken.

Diskusjonen om folkekirkens fremtid er viktig, og det er en levende, gående debatt. Den norske kirke trenger takhøyde, det skal være rom for spennende diskusjoner. Så lenge stat-kirke er knyttet så tett sammen som i Norge må statskirken utvikle seg sammen med folket. Konservative krefter vil det alltid være, og hadde de fått råde ville vi ikke hatt kvinnelige prester, kvinnelige biskoper, plass til homofile eller rett til å gifte seg på nytt. Men slik er det på alle områder. Hadde Norge fått styrt innen skiverden hadde vi ikke hatt skøyting på ski, ikke V-stil i hoppbakken, ikke kvinner i løypene, ikke VM på ski (Holmenkollen var VM) og ikke fellesstart og stafetter.

Hva skal så Einar Gelius finne på etter at hans tid som prest i Vålerenga kirke er over? Han har behold prestetittelen, men mister jobben. Men hva vil være igjen av Gelius når han nå slutter som Vålerenga-prest? Hvor lenge vil han være interessant i det offentlige rom når han kun er Einar, og ikke prest på si? For fylkesmann blir han ikke – ikke biskop heller. For kirkeminister Rigmor Aasrud er ikke like gal som Einar Førde. Han kunne utnevnt Gelius, bare for moro skyld.

Christian Storjord

Kommentator