Ingen er det noen gang skrevet, talt, sunget, spilt eller visualisert så mye om som Gud. De fleste har en eller annen form for oppfatning om det som for dem er Gud, med liten eller stor G, om de så er agnostikere eller ateister.

Men hva kan man egentlig si om Gud? Han omtales i grammatisk hannkjønn, men er ikke genetisk mann; han tillegges i Bibelen også kvinnelige egenskaper. Mange vitner om at de har personlige erfaringer med Gud. Men han er likevel ikke tilgjengelig for vitenskapelig forskning. Vi kan forske på folks gudsopplevelser, religiøse tekster, religion og teologi, men ikke på Gud selv. Så hva kan vi da si om Gud?

Likevel tales det om Gud og religion, som om sekulariseringen skulle vært avlyst. Mange har personlig sjenanse for å snakke om religiøse spørsmål. Men religiøst relaterte spørsmål er likevel del av den dagsaktuelle samfunnsdebatten. Troende muslimer taler om Gud og gudstro med den største selvfølge. Det samme gjør man f.eks. i USA, noe vi så meget klart fra den TV-overførte minnekonsert etter Michael Jackson, og hvor kirkesøkningen er langt høyere enn i Europa.

Professor Bjørn Grinde, biolog ved Universitetet i Oslo, har skrevet en bok han kaller Gud, en vitenskapelig oppdatering (Oslo 2009). Selv om jeg har klare reservasjoner overfor mye i boken, er den interessant, velreflektert og godt skrevet, ikke unyttig lesning, både for teologer og allmennheten, som er dens målgruppe. Men kan han egentlig, som biolog, si noe om Gud? Han kan selvfølgelig sin biologi, og har bedre forutsetninger enn de fleste for å si noe om skaperverket. Men som biolog kan han ikke si mer om Gud enn andre mennesker kan.

Gud er et vanskelig emne, som kanskje hører bedre hjemme i dertil egnede tidsskrift enn som kronikk i en profan regionavis som Fædrelandsvennen. Likevel, hvis det er slik at de fleste har en eller annen oppfatning om Gud, og religiøst relatert problematikk opptar folk, hvorfor skal man da gjemme Gud bort i teologiske fagtidsskrift eller oppbyggelsesblad? Folk er faktisk interessert i problematikken!

Selv er jeg teolog og underviser i teologi, læren om Gud. Allerede for 43 år siden ble jeg offisielt autorisert til å tale og skrive om Gud ved å bli ordinert til pastor, og er i dag professor i teologi. Jeg har altså formell kompetanse og burde derfor være ekspert på emnet. Som prest eller lærer går man på en måte opp til «eksamen» i det å tale om Gud hver gang man stiller seg frem i kirke eller klasserom. Mine egne «eksamensbesvarelser» har vært å lese som andakter i denne avis hver sjette uke i over 10 år.

Men taler jeg rett om Gud? Jeg taler, underviser og skriver om Gud slik jeg oppfatter ham, men som menneske har jeg begrensede forutsetninger for å danne meg et bilde av Gud, som befinner seg utenfor den empiriske virkelighet. For om Gud kan vi bare tale i bilder. Som kristen teolog forsøker jeg å forstå ham slik han er presentert i jødedommens og kristendommens felles kilde, Bibelen. Bibelen er en bildebok. I jødisk tradisjon har man et bildeforbud. Man skulle ikke lage bilde av noe i himmelen, på jorden eller under jorden, et forbud som også mange kristne har praktisert og dramatisert i såkalte ikonoklasmer, rasering av kirkekunst. Likevel er Bibelen full av litterære bilder.

Min professorkollega i Det gamle testamente ved Århus Universitet, Kirsten Nielsen, sammenfatter Bibelens bildebruk om Gud i fire grupper: Som en brennende ild, som levende vann, som vind og som klippe, og kommenterer: «Og sammenfatter vi disse fire forskellige bilder, så har vi ild og vand, luft og jord, de fire elementer» (Tidsskrift for Teologi og Kirke, Vol. 80:2, 2009).

Enhver tekst må tolkes. Særlig gjelder dette litterære bilder. Jesu lignelser er klassiske eksempler på dette. Andre eksempler er profetenes dramatiske språk, salme— og ordspråkslitteraturen eller Bibelens store fortellingsepos med sine mange berømte enkeltfortellinger. Mange av disse er litterære perler, som er blitt stående som litterære ikoner i kulturhistorien, og har inspirert både forfattere, komponister og bildende kunstnere i hele den jødisk-kristne kulturkrets gjennom de siste par tusen år. Med sin kunst har de forsøkt å tolke og forstå Gud.

Et bilde kan være fullt av detaljer eller det kan være grove skisser, uten enkeltheter. Man finner hele skalaen fra det mest detaljrike til det mer diffuse og grovskisserte i det bibelske bildespråk. Derfor er tolkningsmulighetene ofte så mange. I den kirkelige tradisjon har man helt fra oldkirken brukt prekentekster fra de bilderike fire evangelier, og holder fortsatt på med det, fordi dette er uuttømmelig kilder, som stadig har noe nytt å si til den aktuelle samtid.

Men som vestlige lesere har vi et grunnleggende handikap i møte med det bibelske bildespråket: Vi er europeere! Vi er opplært til å tenke i en gresk-romersk-europeisk forståelsestradisjon, mens bibeltekstene må leses i en orientalsk-semittisk forståelsestradisjon. Her dreier det seg på mange måter om to ulike forståelsesparadigmer. Vi europeere er opptatt av systematikk og logikk, ting skal henge sammen i et logisk og koherent tankesystem. Derfor opererer man i fagteologien med noe som kalles «systematisk teologi». Den store middelalderteologen Thomas Aquinas skrev til og med en Summa Theologiae. Mange tenker lett i en slags dominomodell, velter én teologisk brikke så river den alle andre med seg. Slik tenker man ikke i den semittiske forståelsestradisjon, som de gamle jøder og Bibelen representerer. Her males Gud og virkeligheten i store fargesprakende bilder, der selv disharmonien er en del av harmonien. Den norske teologen Torleif Boman (død 1978) skrev sin dr.-avhandling om dette emne, en bok som kom i mange opplag og ble oversatt til flere språk. Hans populærvitenskapelige bøker og epistler i Aftenposten om blant annet denne problematikk er fremdeles verd å lese.

Selvfølgelig skal vi kunne danne oss et bilde av Gud også i en gresk-romersk-europeisk kulturtradisjon. Apostelen Paulus fra Tarsus i det moderne Tyrkia var en av hovedpersonene når det gjaldt å gi den semittisk-baserte kristne teologi en gresk språkdrakt, mens kirkefedrene Tertullian fra Kartago i det moderne Tunis og Augustin fra Hippo i det moderne Algerie videreførte arbeidet ved å iføre teologien latinsk språkdrakt. Det har vært en lang vei fra den semittiske verden via Tyrkia og Nord-Afrika til vår egen moderne virkelighet. Mye tankestoff har vært plukket opp underveis og har påvirket vår egen tankegang og språkbruk om Gud. Historisk sett er nok «Bibelen alene» mer et slagord enn en realitet når det gjelder teologiens kilde.

Derfor er den kristne teologi og omtale av Gud på mange måter kulturelt flerdimensjonal, og derfor er teologistudiet så mangfoldig og allmenndannende – det ligger i sakens natur at det må være det. Ikke mange fagfolk er så interessert i sitt fag som teologer.