Barack Obama er tildelt fredsprisen for 2009. Nobelkomiteen vektlegger det Obama sier han skal gjøre, ikke hva han har utrettet. Han tok rett nok initiativet for å få i gang nye forhandlinger mellom israelerne og palestinerne om en varig fredsløsning. Han satte fram krav til Israel om full stans i byggingen av israelske bosettinger i de okkuperte palestinske områdene. For palestinerne er nemlig dette en betingelse for at det kan åpnes forhandlinger. Man trodde dette var uttrykk for en strategi om forandring.

I sin glitrende tale i Kairo i juni strakte han ut en hand til den muslimske verden ved å ta et oppgjør med det fiendebildet Bush hadde dyrket. Så viser det seg at alt dette er snakk, blomstrende retorikk. Nå er Obama tilfreds med at Israel viser tilbakeholdenhet. Den består i en tidsbegrenset stans i nyetableringer på Vestbredden, men Israel får grønt lys for å bygge ut allerede eksisterende bosettinger. Dermed gravlegger Obama nye fredsforhandlinger. Man er tilbake ved nullpunktet. Stans i bosettingene har vært det ultimate krav fra palestinerne, og de har støtte for dette kravet fra så å si resten av verden. Palestinernes president, Mahmoud Abbas, tar konsekvensene av dette og trekker seg fra presidentvalget i januar.

Det viser seg altså å være en avgrunn mellom Obamas retorikk og realpolitikken. Palestinerne og araberlandene har fått bekreftet at USA alltid tar parti for Israel. Og nå har palestinerne fått dette ytterligere bekreftet ved den holdning USA tar til Goldstone-rapporten.

Obama har i sine taler sterkt betont at USA nå skal tilbake på FN-sporet. Hvorfor da den enorme innsatsen for å hindre at FN-granskningen av Gaza-krigen skal kunne bli tema i Sikkerhetsrådet? Granskningen, gjennomført av internasjonalt kjente strafferettseksperter under ledelse av den respekterte juristen og jøden Richard Goldstone, konkluderte nå i september med at både Israel og Hamas hadde begått krigsforbrytelser og oppfordret begge parter til å foreta sine egne uavhengige granskninger. Hamas aksepterte, Israel avslår.

Rapporten ble behandlet og vedtatt i FNs menneskerettighetsråd 16. oktober, og behandlet i FNs hovedforsamling 5. november. Israel satte alle krefter inn for å hindre et flertall begge steder. Det overrasket nok ingen. Rapporten slår nemlig fast at Israel gjorde seg skyldig i krigsforbrytelser og grove brudd på internasjonal humanitær rett under Gaza-krigen. Ifølge rapporten ble 1.387 palestinere og 13 israelere (derav 3 sivile) drept.

Israel fikk som nevnt kraftig drahjelp fra USA men også fra mange andre vestlige land. Ved å true med økonomiske sanksjoner skulle man få landene til å stemme nei eller avholdende. Man nådde ikke fram. Rapporten ble vedtatt. Israel står fast ved at man ikke godtar en uavhengig granskningskommisjon under oppsyn av FN, og rapporten går derved til Sikkerhetsrådet og derfra kan den havne i Den internasjonale straffedomstolen ICC. Det gjør den neppe. Det er ventet at USA bekrefter sin betingelsesløse støtte til Israel ved å bruke sitt veto for å hindre at rapporten havner i ICC. Dette blir altså Obamas veto i Sikkerhetsrådet, et nei til at FN-rapporten skal kunne få virkning og internasjonal rettsorden opprettholdes. På Nobelinstituttet er man nok glad for at vetoet kommer etter fredsprisutdelingen til Obama 10. desember.

Norge stemte avholdende. I det intense spillet for å få lagt Goldstone-rapporten død, hadde et ja fra Norge hatt stor betydning. Norge stiller seg jo ellers fram i første rekke når det gjelder å være lojal overfor FN og forsvare den internasjonale rettsorden. UD begrunnet sin stemmegivning med at resolusjonen ikke nevnte Hamas. Dette kunne Norge ha ordnet med å gi en stemmeforklaring og så sagt ja.

Norge har imidlertid mulighet for å rette opp inntrykket av svik overfor FN ved helhjertet å støtte den gruppen av norske advokater som i april anmeldte en rekke israelske politiske og militære ledere for brudd på straffelovens bestemmelser om krigsforbrytelser og grove brudd på internasjonal humanitær rett under Gaza-krigen. De har bedt den norske stat om å iverksette etterforskning og utstede arrestordre på de navngitte personene og etterlyse dem i Schengen og Interpol-området. Dette kan gjøres fordi Norge i likhet med mange andre land i sin strafferettslovgivning har tillatt borgere i sine land å reise sak ut fra «prinsippet om universell domsmyndighet».

Anklagene i Goldstone-rapporten blir ikke foreldet, og disse anklagene styrker selvsagt saken de norske advokatene fremmet i april. Saken ligger nå hos Riksadvokaten. I sin begrunnelse for anmeldelsen advarer advokatene mot «en rasistisk praksis som er i ferd med å utvikle seg i en vestlig dominert internasjonal strafferettspleie hvor man gir «hvite» krigsforbrytere immunitet mens man bruker store ressurser på å straffeforfølge afrikanske statsledere».

Det blir spennende å se hvordan Obama stiller seg til det nye fremstøtet fra Israel om å endre folkeretten. Nå er det ikke lenger tilstrekkelig for Israel å tilsidesette folkeretten i sin politiske hverdag. Nå vil man arbeide for å endre den.

Da Goldstone-rapporten ble behandlet i den israelske regjering, ba statsminister Netanyahu regjeringen planlegge en verdensomspennende kampanje for å endre folkeretten og han beordret de relevante organene å planlegge slike fremstøt. Han er nå tydelig nervøs. Selv om Israel selvsagt ikke har anerkjent ICC, står han og andre politiske og militære ledere nå overfor det skrekkscenarioet å havne i domstolen i Haag. Israel har jo som det eneste land i FN, hevdet at folkeretten ikke gjelder for de okkuperte palestinske områdene. Men nå innser man at folkerettens bestemmelser virkelig kan ramme israelere. Derfor må folkeretten endres.

Hva gjør Obama? Velger han at USA fortsatt skal gi sin betingelsesløse støtte til en nasjon som aktivt arbeider for å endre folkeretten? La oss tenke oss at Kina eller Russland på regjeringsnivå satte i gang et intenst arbeid for å endre folkeretten for dermed å unngå fokus på deres krenkelser av menneskerettighetene. Hadde USA og Vesten reagert?