Da jeg for et par-tre år siden skulle søke om visum for å besøke Iran, ble jeg invitert inn på den iranske ambassaden i Oslo av en hyggelig diplomat. På veggen i et møterom hang et verdenskart. Det spesielle ved kartet var at nesten samtlige land var farget i ulike nyanser av grønt. Av en tegnforklaring på kartet fremgikk det at grønnfargen var sterkere jo større andel av det enkelte lands befolkning som tilhørte islam. At kartet nok i vel så stor grad var et uttrykk for ønsketenkning som en nøyaktig beskrivelse av virkeligheten, viste angivelsen av Norges befolkning. Ifølge kartet besto den av mellom 10 og 20 prosent muslimer.
Tidligere i høst ble den hittil mest omfattende internasjonale undersøkelsen om religiøs tilhørighet fremlagt. Den viser at 1,57 milliarder mennesker nå tilhører islam. Fortsatt er kristendommen størst, med anslagsvis 2,2 milliarder tilhengere. Men hvert fjerde menneske på jorden er muslim, og islam er verdens raskest voksende religion. Er det et problem? Nei. Men det betyr at det er av stor betydning også for oss andre hvilken retning en så stor religion utvikler seg i.
Islam vokser raskt på flere kontinenter, og blir en religion å regne med i stadig flere land. I dag bor fire av fem muslimer utenfor Midtøsten og Nord-Afrika. 60 prosent lever i andre asiatiske land, 15 prosent i Afrika sør for Sahara og vel to prosent i Europa. Ifølge nevnte undersøkelse er det i dag flere muslimer i Tyskland enn i Libanon og flere i Kina enn i Syria.
Dette betyr at islamsk kultur og levemåte påvirker stadig flere samfunn, men også at islam vil påvirkes av stadig flere nye impulser. Denne kampen om islams sjel pågår på mange fronter. I dagens mediebilde er det lett å glemme at denne religionen i tidligere tider har vært en kraft for forandring og modernisering av mange samfunn. Og at svært mange muslimer på vårt kontinent i dag har et forhold til egen religion som godt kan sammenlignes med innfødte europeeres forhold til kristendommen. Albania ser ut til å bli det første muslimske land som tillater homofile ekteskap.
Men dessverre er reformkreftene i dag ofte på defensiven.
I stedet har islamistenes totalitære fortolkning av religionen vunnet innpass stadig nye steder. Individuell frihet og grunnleggende menneskerettigheter settes under press. Vi merker enkelte utslag av det i vår del av verden gjennom stadige trusler mot Jyllands-Postens ansatte. Langt unna vestlige kameralinser, på andre kontinenter, kjemper mange enkeltmennesker – ofte kvinner – med nebb og klør mot fundamentalistiske påbud. Kvinnen i Sudan som i sommer skulle piskes etter å ha gått med bukser på offentlig sted, tok kampen til retten og «vant». Seieren besto i at hun slapp unna med bot.
I Kuwait slåss fire kvinner som nylig ble innvalgt i parlamentet – som de første noensinne – for retten til å gå uten hodeplagg og heldekkende sorte kapper i nasjonalforsamlingen. Saken skal opp i grunnlovsdomstolen, som skal avklare følgende viktige prinsipp: Skal religiøse lederes avgjørelser være bindende for alle innbyggere i landet, eller bare oppfattes som oppfordringer?
I det langt mer konservative Saudi-Arabia markerte en modig sjel kvinnedagen ved å legge en filmsnutt av seg selv – der hun brøt loven ved å kjøre bil – ut på YouTube. Presteskapet var i harnisk.
Eksemplene er mange. Skjebnene likeså. Felles for mange av dem er at de tilhører en voksende middelklasse. Og her ligger både den største bekymringen og kimen til håp. For det er ingen kvikke fikser for alle som ønsker en modernisert utgave av islam, med større evne til å revidere forestillinger om religionen som sannhetskilde og det enkelte menneskes frihet.
Veien vil bli lang, men det er mulig å ane en retning fremover. Den går som i så mange andre tilfeller – paradoksalt nok når det gjelder religion – via lommeboka. For en viktig grunn til islamistenes fremmarsj er økonomisk nød. I mangt et slumkvarter er det fundamentalistene som tilbyr mat, medisiner og skole til lutfattige beboere. Og der ikke engang slike tilbud finnes, tenker noen som den pakistanske faren som nylig uttalte følgende i Newsweek: «La min sønn bli martyr. Det er ingenting for ham her. Ingen fremtid. Hvis han dør i hellig kamp, vil han i alle fall bringe ære til sin familie».
Ekstremismen trives best i håpløshet.
Kimen til håp er at stadig flere tross alt ser en fremtid. På 1960-tallet tilhørte bare om lag fem prosent middelklassen i land som Tyrkia, Iran og Pakistan. I dag regner man med at andelen er 15 prosent i Pakistan og 30 prosent i Tyrkia. I Iran antas om lag halvparten av befolkningen å tilhøre denne gruppen. Og det var nettopp middelklassen som i sommer gjorde opprør mot mullah-veldet, før de ble meiet ned av maktapparatet.
Når mennesker klatrer opp den sosiale og økonomiske stigen, får de noe å tape. Håpet om en bedre materiell fremtid og troen på at også barna kan skaffe seg utdanning og jobb vil som oftest gå hånd i hånd med ambisjoner om større individuell frihet. Har man noe å tape, er sannsynligheten større for at man vil bekjempe destruktive krefter.
Hva kan så vi utenfor islam bidra med? I alle fall ikke forsøke å reformere andre menneskers religion. Kraften må komme innenfra. Men vi kan stimulere den. Først og fremst gjennom handel. Den ofte utskjelte globaliseringen har løftet millioner av mennesker ut av fattigdom. Investeringer i fattige land og åpning av våre egne markeder for varer fra de samme land vil knytte oss nærmere hverandre, ikke bare økonomisk.
Diplomatene ved den iranske ambassaden i Oslo kan nok glede seg over stadig flere grønne flekker på kartet. Men de bør ikke føle seg for sikre på at deres trosfeller i fremtiden vil ta til takke med fortidens løsninger som fundamentalistene propaganderer.