Ånund Lunde skal bygge et hotell til flere hundre millioner kroner i Sørlandsparken, skriver Fædrelandsvennen.

Men hvor lenge skal han få lov til å vandalisere Posebyen, Kristiansands stolthet og knapphullsblomst?

Virksomheten til Ole Lunde A/S i Holbergs gate/Henrik Wergelands gate har i en mannsalder vært en pest og en plage for naboene, og en skam for Posebyen. I ti år drev firmaet, med kommunens dispensasjon, sin grossistvirksomhet i boligkvartalet, med et evig kjør av trailere natt og dag. Deretter ble lokalene, igjen med kommunens velsignelse, i mange år utleid til bilverksted.

I sommer har firmaets eiendom utviklet seg til en blanding av industriområde og slum, der verdens største bilvindufirma hver eneste dag har drevet sin virksomhet for vidåpne industriporter, og der det gjenstående trehus står og råtner ned med flassende maling, morkne vinduskarmer og utslåtte vinduer.

Uten at jeg som nærmeste gjenboer har fått noe nabovarsel om bruksendring, oppdaget jeg en morgen hele fem reklameskilt som fortalte at noe som het Saint Gobain Autover og GLASSDRIVE hadde fått kommunens tillatelse til å etablere seg i lokalene. Og Saint-Gobain-gruppen, viste det seg, er et av verdens 100 største industriforetak, som har virksomhet i 46 land og 170 000 ansatte.

Underavdelingen Saint-Gobain Autover alene har 60 varehus bare i Europa, og leverer fire millioner bilglass av 10 000 forskjellige glasstyper hvert år. Og GLASSDRIVE er en underavdeling av konsernet, og lanserer seg på internett som «kjeden for reparasjon og montering av bilruter».

Hvordan kan dette harmonere med reguleringsbestemmelsene, som sier at boligområdet bare unntaksvis kan benyttes til «mindre butikker, kontorer, sosiale institusjoner, småverksteder o. l, som ikke er til ulempe for beboerne eller særlig trafikkskapende»?

Resultatet er at trailerne har begynt å gå igjen, hverdag som helg, og til alle døgnets tider. Og med full forakt for omgivelsene, har leietakeren hver eneste dag i sommer latt Ånund Lundes svære, svarte, gapende industriport på 4 x 4,5 meter stå på vid vegg, og trukket omgivelsene helt inn i virksomheten. Iblant kommer det en svær buss og parkerer på tvers av gata, stikker forparten helt inn i fabrikklokalet, sperrer fortauet og hindrer trafikken i flere timer.

Også nabolokalet er leiet ut til lager, uten at jeg her heller har fått noe nabovarsel om bruksendringen. Hvordan kan byplansjefen tillate at en slik skandaløs virksomhet får fortsette?

Ole Lunde A/S var til å begynne med et lite firma som passet i boligområdet, der eieren drev sin virksomhet med håndkjerre. Eiendommen besto av fem små hus, som firmaet senere har erstattet med industribygg – med kommunens velsignelse. Men allerede i 1981 av avga firmaet følgende erklæring, som senere ble gjentatt:

1. Vi skal uten utgift for kommunen, etter pålegg når som helst fjerne eller endre det oppførte bygg, og hvis det kreves helt gjenopprette den tidligere tilstand.

2. At bygget bare brukes til av— og pålessing av varer og henstilling av biler for firmaet ikke til lager.

Og det nytter ikke å protestere. Da Nordøst-Kvadraturen i 1995 anket avgjørelsen om at lokalene kunne fortsette som bilverksted, avviste fylkesmann Oluf Skarpnes protesten med et rent politisk vedtak. «Fylkesmannen har forståelse for behovet for økonomisk utnyttelse av eiendommene,» skrev han, uten å vise noen forståelse for Posebyens egenart. Pengene rår. Hvoretter den stakkars, nødstedte Ånund Lunde øyeblikkelig kjøpte den fem etasjes naboblokka i Holbergs gate 41 og et stort trehus i Skippergata 119 lenger nede i Posebyen! Og nå skal han altså investere flere millioner i Sørlandsparken.

I det siste har han gjort visse forsøk på å «gjenopprette den tidligere tilstand» av eiendommen.

For fem år siden søkte han om å få reise et gigantkompleks på 40 leiligheter, plassert i fire- og fem etasjers blokker på tomta, til tross for at det bare er lov å bygge i to etasjer i Posebyen. Kommunen forlanger 25 kvadratmeter uteareal for hver boenhet i området – altså til sammen 1000 kvadratmeter for hans prosjekt. Siden tomta bare er på 1042 kvadratmeter, måtte det bli et meget høyt hus når 40 boliger skulle gjenreises på de gjenværende 42 kvadratmeter – ja, faktisk på 40 etasjer høyt!

Man skal være en meget optimistisk boligspekulant for å lansere et slikt forslag. Her fikk da Ole Lunde A/S for en gangs skyld også nei.

I neste omgang søkte Ånund Lunde om å få reise et like vanvittig overdimensjonert boligkompleks, en rekke tre etasjes funkisblokker med til sammen 30 boliger på eiendommen, hvilket så vidt jeg skjønner kommunen ikke har noe imot. Stikk i strid med reguleringsbestemmelsene, vedtok jo det unnvikende byutviklingsstyret i fjor at «moderne formspråk tillates i den grad antikvarisk myndighet godkjenner dette».

Så lenge firmaet drev med grossistvirksomhet eller utleie av bilverksted, hadde det midlertidig dispensasjon fra kommunen for å drive med næringsvirksomhet i bolig- og bevaringsområdet. Denne 27 år gamle dispensasjonen gjelder ikke lenger. Den opphørte da bilverkstedet flyttet ut. I dag er det reguleringsvedtektene for bevaringsområdet som gjelder.

Posebyen er i dag Kristiansands mest forsømte boligområde, med hullete fortau og ubegrenset trafikk, der tilmed førerskolene driver sin trafikkopplæring – mens bilene deres går på tomgang. Så hvis kommunen mener noe som helst med at Posebyen skal bevares, må den nå begynne å holde Ånund Lunde i ørene, og minne ham om det han har forpliktet seg til i 27 år. Det koster jo ingenting.

Jeg vil derfor stille Kristiansand kommunes plan- og bygningssjef Gunnar Stavrum følgende to spørsmål:

1. Kan du nå få slutt på Ånund Lundes utleie av lokaler, i strid med reguleringsvedtektene, til verdens største bilvindukonsern?

2. Kan du be Ånund Lunde oppfylle den forpliktelsen firmaet påtok seg i 1981, og senere gjentok, om ”uten utgift for kommunen, etter pålegg når som helst fjerne eller endre det oppførte bygg, og hvis det kreves helt gjenopprette den tidligere tilstand”?