Gundersen kunne ha tatt med Aust-Agder i samme slengen. I den siste meningsmålingen vi presenterte for en og en halv uke siden fikk menn de tre sikre mandatene i aust. Vi risikerer altså å få en agderbenk uten kvinner de neste fire årene. Selv om det ikke skulle gå fullt så ille, er det uansett klart at agderbenken blir ekstremt mannsdominert.
Dette kunne vi forutse allerede da partiene hadde avholdt sine nominasjonsmøter i vinter. I vår landsdel troner menn på toppen av de fleste stortingslistene. Ett av unntakene er KrF i Aust-Agder, hvor Åse Gunhild Woie Duesund er på topp. Men hun er ute av Stortinget på vår siste meningsmåling.
Det foregår demokratiske prosesser i partiene i forbindelse med nominasjonen, og det er nominasjonsmøtene som bestemmer hvordan listene blir. Og vi antar at partiene velger å toppe med kandidater de mener kan gjøre den beste jobben. Vi skal ikke legge oss bort i hvordan partiene prioriterer, men registrerer at mannsdominansen denne gangen er nærmest total når det handler om førsteplassene. Signalet fra nominasjonen er at de dyktigste politikerne i landsdelen er menn.
Agder kommer dårlig ut i undersøkelser om likestilling, både når det gjelder deltakelse i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Dette gjenspeiles også i politikken. Utfordringen fremover blir å styrke likestillingen på bred front. Når det gjelder kjønnsbalansen på valglistene ved dette valget, er den så skjev at likestillingsombudet reagerte da nominasjonen var over. Det bør partiene ta inn over seg.
De politiske partiene snakker gjerne varmt om kvinnerepresentasjon, men troverdigheten blir frynsete når dette ikke følges opp i praksis. Mette Gundersen innrømmer at hun sitter i glasshus, for Arbeiderpartiet er ikke det spor bedre enn de andre partiene. Det er for sent å gjøre noe med den skjeve kjønnsbalansen ved dette valget, men partiene får anledning til å vise at de mener alvor ved neste korsvei. Mangfold i politikken er en styrke, og politiske partier har ikke råd til å sløse med de ressursene kvinner representerer.