Vi tviler ikke på at disse forholdene har vært med på å forsure tilværelsen som regjeringspartier. Men etter vår mening er det én enkeltsak som mer enn noen annen har fungert som en torpedo mot regjeringspartienes velgeroppslutning. Og det er verken krisen i økonomien eller Irak-krisen, men strømkrisen i vinter.For de fleste er økonomiske konjunkturer og internasjonale kriser relativt abstrakte fenomener, med mindre de ikke får direkte konsekvenser for oss. Det gjør strømkrisen. Sviende direkte på pengepungen og husholdningsbudsjettene. Når strømregningen blir doblet og tredoblet i løpet av få måneder, fører det til krise i husholdningsøkonomien for mange av oss. Lønnstillegget fra i fjor fordunster, og i motsetning til skatte— og avgiftsøkninger, er dette en helt uforutsigbar merutgift.For en regjering med ansvaret for vår energipolitikk er dette ille nok. Men regjeringen og regjeringspartienes talsmenn og -kvinner føyer skam til skade når de på ubehjelpelig vis lover strømofrene økonomisk hjelp og støtte. Reservasjonsløst og rundhåndet. Alle som slet med strømregningen skulle få hjelp, fikk vi høre.Når man ikke holder hva man lover i en slik situasjon, hvor strømregningen ligger i postkassen og familier ikke vet sine arme råd, brister tilliten til de ansvarlige politikerne.For det som skjedde hører til en av de større politiske blemmene en norsk regjering har gjort seg skyldig i.Bostøtten ble økt med 700 kroner. Og for øvrig var den lovede «hjelpen» en invitasjon til å stille seg i den ordinære sosialhjelpskøen og underlegge seg de samme krav og vilkår for økonomisk stønad som sosialtjenesteloven angir. Det vil med andre ord si at før du får hjelp fra sosialkontoret for et kortvarig hjelpebehov, kan du bli pålagt først å bruke barnas sparepenger eller selge bilen, tv og andre eiendeler.Dette er den virkeligheten som mange av dem som henvendte seg til sosialkontorene for å få den lovede hjelpen har opplevd.Og så lurer man på hvorfor tilliten til og oppslutningen om regjeringspartiene har falt som en stein?