Tysklands forbundskansler Angela Merkel (51) omtales som Europas mektigste kvinne når hun fra 1. januar og et halvt år fremover leder formannskapet i EU — og samtidig er formann i den såkalte G8-gruppen av verdens økonomiske stormakter. Skulle det gå slik at det franske sosialistpartiets kandidat Segolène Royal vinner presidentvalget i mai og Frankrike overtar ledelsen av EU i 2008, kan man spørre seg om Europa blir mykere og mer kvinnelig enn med den tradisjonelle mannsdominerte politikk.Angela Merkel kan operere på en unik politisk scene - uten Frankrikes president Jacques Chirac, USAs president George Bush og Storbritannias statsminister Tony Blair. Alle er på vei ut. Det er i denne situasjonen Merkel ønsker at Tyskland, som Europas økonomiske kraftstasjon, skal spille en større rolle i internasjonal politikk. Det spørs om pasifistiske tyskere som fortsatt preges av fortidens synder, ønsker det. Angela Merkel er Tysklands yngste og første kvinnelige forbundskansler. Hun opplevde til alminnelig overraskelse at etter bare tre måneder hadde hun 80 prosent tilslutning i folket, den høyeste for noen kansler siden 1949. Alt så lyst ut for storkoalisjonen av kristelig-demokrater og sosialdemokrater som ble tvunget på et tyske folk, fordi ingen annen politisk konstellasjon var mulig etter valget i fjor høst.Men skal man dømme etter meningsmålingene i det siste, er det fare for at storkoalisjonen kan sprenges på grunn av uenighet om reformpolitikken - ikke minst om store kutt i tyskernes enorme helsestellbudsjett. Misnøyen slår ut i meningsmålingene som viser at begge partier går tilbake. De mister velgere til småpartier og er nå begge nede i 30 prosent av velgermassen. Man skal merke seg at selv om et flertall av tyskerne mener Merkel gjør en god jobb, godkjenner bare en tredel regjeringens arbeid, selv om Merkel kan vise til at arbeidsledigheten er sunket med 400 000 til 4,3 millioner og at økonomien vokser for første gang på flere år. Da Merkel overtok kanslerembetet for et år siden, trodde mange at hun ville bli den tyske utgave av Storbritannias «Jernlady» Margaret Thatcher og konsentrere seg om å gjenreise tysk økonomi. På grunn av store budsjettkutt i reformpolitikken har Merkel riktignok arvet betegnelsen «Jernlady», men det viste seg snart at hun er en utenrikspolitisk orientert forbundskansler. Stadig var hun på besøk i andre lands hovedsteder av betydning for Tysklands internasjonale posisjon. Først Brussel, Paris og Warszawa, deretter Washington og til slutt Moskva, noe som er en viktig politisk markering.En av Merkels fremste rådgivere har sagt at storkoalisjonen om ti år kan bli husket: Ikke for de store skuffelsene på hjemmefronten, men for at den klarte å få tyskerne til å forstå at tysk samling og avviklingen av den kalde krigen ikke har skapt en fredelig verden, men en serie brutale konflikter. Og at Tyskland må ta sin del av ansvaret for å løse dem.Det store spørsmålet er om tyskerne aksepterer Angela Merkels program om Tysklands økende rolle internasjonalt. I den politiske debatt blir det pekt på at andre verdenskrigs katastrofe og mange år med begrenset nasjonal suverenitet lærte tyskerne hvor verdifull myk makt og gjensidig avhengighet er av internasjonalt samarbeid. Den mangeårige tyske utenriksminister Hans-Dietrich Genscher fra det liberale folkeparti sa en gang at Tyskland ikke har nasjonale interesser, fordi Tysklands interesser faller sammen med Europas interesser.Merkels egentlige gjennombrudd i europeisk politikk kom allerede for et år siden. Etter den vanlige tautrekking om nasjonale særinteresser på EU-toppmøtet før jul, fikk hun i stand et kompromiss som reddet EUs langtidsbudsjett fram til 2013.Hun sto fram som kompromissets organisator, og nå spør man seg om hun kan redde EUs nye grunnlovstraktat ved å tilføye en erklæring om «Europas sosiale dimensjon». Et spørsmål som lenge har dominert europeisk politikk på grunn av det såkalte tjenestedirektivet. Hennes eget parti har lenge gått inn for en slik erklæring for å skape ro om Europa-politikken.Av aller størst betydning for utvidelsen av EU er Merkels holdning til tyrkisk medlemskap. Sosialdemokraten Gerhard Schröder var og er en klar tilhenger, vesentlig av geopolitiske hensyn. I Tyrkia så og ser han en bro mellom den vestlige og den muslimske verden.Merkel er stemt for at forhandlingene skal fortsette. Hun avviser fullt medlemskap med alle de forpliktelser og rettigheter dette betyr, men tenker seg en avtale om spesielt partnerskap. Dette er et standpunkt et flertall av tyskerne støtter. Tyrkia-spørsmålet kan derfor bli meget vanskelig for storkoalisjonens utenrikspolitikk, fordi sosialdemokratene fortsatt går inn for fullt medlemskap.I vestlige kommentarer til den tyske utvikling er det påpekt at Tyskland i årevis har stått fram som forkjempere for «fredens makt». Motvillig har landet avgitt soldater til internasjonale oppgaver, nå sist et «nein» til flere soldater til det nordlige Afghanistan.I alle etterkrigsår tyskerne har vært fornøyd med å utkjempe kulturkriger om atomenergi og fornybar energi. Men som The Economist påpeker: tyskerne har ikke hatt vansker med å akseptere en økende import av russisk gass. Det er en utvikling mange har oppfattet som en ny versjon av Willy Brandts berømte «Ostpolitikk» under den kalde krigen, men som nå kan bli en sikkerhetspolitisk risiko i forholdet til Russland.