Den som skulle innebære startskuddet på en av regjeringens viktigste reformer; overføring av betydelig makt fra staten til folkevalgte regioner fra 1. januar 2010. Og hun sa seg «strålende fornøyd» med innholdet i det regjeringen nå har fått til.
Men i forhold til de forventninger de rødgrønne partiene selv skapte både før og etter valget, er regionmeldingen et gedigent mageplask. Den er åpenbart et resultat av harde interne dragkamper mellom de som vil minst og de som vil mest. Førstnevnte gruppering har mest grunn til å være fornøyd.
ÅSLAUG HAGA innrømmet overfor pressen at det er svært ulike syn på regionene, både internt i de tre regjeringspartiene og mellom dem. Men det minste felles multiplum som regjeringen nå har lagt fram, vil ikke ha bærekraft til å forsvare eksistensberettigelsen av et tredje forvaltningsnivå i et land med drøyt fire millioner innbyggere.
Et annet problem regjeringen har slitt med er hvor store regionene eventuelt skal bli. På forhånd var det opplest og vedtatt, selv i det strukturkonservative Sp, at regionene må bli få og store for at de skal bli levedyktige. Men i løpet av prosessen har åpenbart den gamle ryggmargsrefleksen i Sp mot enhver forandring, slått inn. Og partileder Åslaug Haga gikk på fredagens pressekonferanse langt i å antyde at hun og resten av regjeringen vil falle ned på 19 regioner.
DET ENESTE som synes å kunne føre til betydelig færre regioner, er at fylkespolitikerne i neste høringsrunde med stor iver går inn for å slå seg sammen med nabofylkene. Svært lite tyder på at så vil skje, for å si det forsiktig.
Dermed går det etter all sannsynlighet mot et forvaltningssystem med like mange regioner som vi i dag har fylker. Og hvor regionene bare får marginalt sterkere makt enn dagens impotente fylkeskommuner. Det er ingen reform, men en midlertidig utsettelse av det tredje forvaltningsnivåets død og begravelse.