Klokken var omtrent seks om morgenen. De trange gatene i Consepsion lå delvis øde og ventet på heten som skulle komme noen timer senere. Vinduslemmene i de fargerike husrekkene sto delvis åpne. Og som en tyv som løfter og snur hodet årvåkent fra side til side, snuser jeg inn morgenlydene. Kanskje var det fiolinbuene som barna løftet jeg oppdaget først? Eller var det musikken som fikk meg til å svelge? Jeg står som fjetret i den støvete, røde gatesanden og ser inn gjennom vinduslemmene i et flassete turkisblått hus. I værelset innenfor — i morgenmørket - sitter tre barn i dyp konsentrasjon og øver på en triosonate. Et vakkert stykke barokkmusikk. Det var spanske jesuittmisjonærer som tok med seg barokkinstrumentene fra Europa til Bolivia på 1700-tallet og introduserte musikken for de innfødte. Indianerne lærte å bruke og bygge instrumenter, og musikken er blitt holdt i hevd og lever fremdeles i beste velgående. Slik vi i Norge oppfatter rosemaling og akantus-ranken som norsk, opplever de innfødte indianerne i Bolivia barokkmusikken som indiansk. Bolivia er regnet som det fattigste landet i Latin-Amerika. Hele 80 prosent av befolkningen består av indianere, og 70 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. For ett år siden ble kokabonden og lederen for MAS, Evo Morales, valgt til president. Et mer synlig symbol for håp om forandring og rettferdighet finnes knapt. Og snart, etter noen måneder ved makten - 1. mai 2006 - omringer militære styrker de viktigste olje- og gassfeltene i Bolivia. Evo Morales erklærer de enorme gass- og oljereservene for nasjonalisert. I realiteten handler nasjonaliseringen om å reforhandle kontraktene til Bolivias statlige oljeselskap YPBF. Til enorme protester fra de utenlandske oljeselskapene øker det statlige oljeselskapet utbytteskatten fra 17 prosent til 82 prosent. Til sammenligning må oljeselskapene i Norge betale nær 90 prosent i skatt på utbytte til den norske stat. For Bolivia vil de nye inntektene fra oljeskatten bety svært mye for den fattige befolkningen, og «nasjonaliseringen» har hatt tilsvarende symbolkraft og betydning for presidenten.Nå står en dyptgripende jordreform for tur. Ifølge den katolske kirken i Bolivia eier noen få rike forretningsmenn 90 prosent av Bolivias jord. Mye av denne jorden var tidligere eid av staten og ble gitt bort av ulike diktatorer som betaling for lojalitet under diktaturene på 1970-tallet. Følgelig er eiendomsretten til mye av denne jorda svært omdiskutert. Tre millioner indianske småbønder deler de siste ti prosentene. Som et første tiltak har regjeringen sagt at de vil gi bort fem millioner hektar statlig jord til urbefolkningsgrupper, og deretter kartlegge private jordområder som ikke blir dyrket, med tanke på ekspropriasjon. Kokabonden Evo Morales tilhører en århundrelang tradisjon med kokadyrking. Morales ble landskjent i sammenstøt med bolivianske militære som beskyttet amerikanske spesialister da de forsøkte å giftsprøyte og tilintetgjøre kokaplantasjene. USA krever at kokaproduksjonen skal opphøre fordi kokabladene kan raffineres til kokain. Morales ønsker å legalisere både produksjon og bruk av kokablader, blant annet til den farmasøytiske og kjemiske industrien - og til næringsmiddelsindustrien. Men Morales vil bekjempe kokain og kokainsmugling. På samme måte som poteter kan kokes til sprit, kan kokablader kokes til kokain, men det er ingen som av den grunn vil forby dyrking av poteter?1970-tallets onde ikon general Augusto Pinochet har endelig sluttet sin hvileløse og patetiske vandring mellom rettssalene i Santiago de Chile, i stanken fra fuktige fangehull som fortielsens støv og møll. Sør-Amerika har kastet av seg gorilladiktaturene og den siste gorilladiktatoren er død. Det skjer samtidig som de fattige og utstøtte truer borgerskapet med å gå inn i villaene, ta plass ved spisebordene og speile sin heslighet i sølv og krystall. Millioner av mennesker lar seg mobilisere, og selv om resultatene ikke ennå har satt seg igjennom som nye og tunge strukturer, har folkemassene både tillit til sine regjeringer og håp for fremtiden. Comandante og president Hugo Chavez i Venezuela, president Rafael Correra i Ecuador, president Michelle Bachelet i Chile, president Lula da Silva i Brasil, president Evo Morales i Bolivia og president Daniel Ortega i Nicaragua. Alle er de valgt av folket med mandat til å gi de fattige arbeid, brød og jord. Omfordeling av eiendom og rikdom, hardere skattetrykk, nasjonal kontroll over naturressurser, nye forfatninger, ny lovgivning, utbygging av skole og utdanningsinstitusjoner, og sist men ikke minst identitet, kultur og nasjonsbygging. Privilegier faller og protestene slynges mot presidentpalasset, men reformene vil til slutt ryste og knake det nye på plass. Sterke konfrontasjoner i land med svake demokratiske tradisjoner har også Europa erfaring med. Weimarrepublikkens skjebne preget generasjoner med piss, søle og skyttergraver. Sør-Amerikas politiske økonomi har derimot og i lang tid vært moden for strukturelle reformer. For det er nettopp gorilladiktaturene som har hemmet den økonomiske utviklingen. Sementert fattigdommen inn samfunnsstrukturene og ødet kreftene bort på konfrontasjoner mellom innbyggere, ulike folkegrupper og samfunnsklasser. Det viser seg imidlertid, i likhet med hva som skjedde i Europa, at det kan synes som det kun er venstresiden som har kapasitet til å mobilisere mot det bestående, og makt til å skape nye strukturer for økonomi, demokrati og velferd.I Consepsion, så vel som i andre fattige landsbyer i regionen utenfor St. Cruz i Bolivia, lever en århundrelang tradisjon videre. Fiolinen, celloen og bratsjen er like alminnelig for barna som fotballen. Og de spiller tradisjonsmusikk fra barokken slik de har gjort det siden jesuittmisjonærene kom på 1700-tallet. Musikken har gjort noe med barna og med lyset i landsbyene. De er litt rikere, stoltere og fører seg med større verdighet enn andre fattige. Det handler om mikrofinans. Det vil fredsprisvinner Mohammad Yunus bekrefte. For også kulturell kapital utløser verdighet, ferdighet og optimisme. Magi og synergi.