De arabiske landene står i dag samlet i sin aggresjon mot Bush og hans krigskabinett. Amerikanerens framferd vis-a-vis Irak oppleves som et angrep på — og en ydmykelse av - hele det arabiske folket, og stadig flere trekker nå parallellene til tidligere tiders dobbeltspill og imperialisme fra den vestlige verden. Få, om noen av dem jeg har truffet i løpet av det siste halve året her i Amman, har mye til overs for Saddam Hussein. Først og fremst skyldes dette at Saddam har gjort seg skyldig i det samme som engelskmenn og amerikanere før ham, nemlig massakrer på arabiske brødre og søstre i Irak. Likevel oppleves kampanjen og beskyldningene mot Saddam som irrelevante i det stormaktspillet som nå pågår. Det er åpenbart for de fleste at Irak, et land uten atomvåpen, men med en forhatt leder, skal bombes sønder og sammen fordi det har olje og er strategisk viktig for USA. Samtidig velger amerikanerne en diplomatisk vei overfor Nord-Korea, et land som har et enda verre rulleblad enn Irak, både i forhold til menneskerettighetsbrudd og forbudte våpen. Det er snakk om en ydmykende forskjellsbehandling som for arabere flest føyer seg inn i et gammelt mønster av vestlig stormaktspolitikk og dominans over den arabiske verden. Med nye amerikanske militærbaser i Irak på trappene, lukrative konsesjoner for amerikanske oljefirmaer og en amerikansk marionett til å styre landet, vil amerikanernes strupetak på Midtøsten - og ydmykelsen av araberne - være total. Få tror at OPEC vil overleve angrepet på Irak, og dermed vil også siste rest av arabisk innflytelse over deres viktigste ressurs være en saga blott.Det eneste landet i Midtøsten som nå faktisk ønsker en krig mot Irak, er Israel. Norske og vestlige kommentatorer har i stor grad oversett dette forholdet, og dermed også hoppet bukk over Israels nøkkelrolle i den floken Midtøsten nå befinner seg i. Israel, med sin overlegne militærmakt, har imidlertid mye å vinne på kortsiktig kaos i Midtøsten, og på ytterligere amerikansk dominans i regionen. Den jødiske lobbyen i Washington har følgelig vært blant de ivrigste pådriverne for krig, og i stor grad fått gehør for sin uavbrutte demonisering av Saddam Hussein. Det mange arabere nå er opptatte av, er hva Israel - med amerikanernes stilltiende aksept - akter å gjøre mot deres palestinske brødre og søstre i ly av Irak-krigen. Vil israelerne massakrere dem, eller eventuelt fordrive dem over grensen til den jordanske Østbredden, hvor det allerede bor 1,3 millioner palestinske flyktninger? Ikke minst fra jordansk side har dette vært et skrekkscenario regjeringen har jobbet kontinuerlig med, både overfor USA og Israel, siden krigsforberedelsene mot Irak ble igangsatt. Eskaleringen av volden og trakasseringen på Vestbredden under Bush og Sharons regjeringstid har da også gitt palestinere spesielt, og araberne generelt, grunn til å frykte det verste. Mens troppeforflytningene til Midtøsten går inn i siste fase, føler mange seg nå sviktet av sine egne arabiske regjeringer, som i frykt for amerikanske sanksjoner har gitt, eller kommer til å gi etter, for krigspresset fra Washington. Land som Syria, Jordan og Egypt har på ulike måter fått kniven på strupen fra USA og vil, når det kommer til stykket, ventelig imøtekomme USAs krav om bruk av territorium og logistisk bistand. «Enten er dere med oss eller så er dere mot oss», er beskjeden fra Washington, med alt hva det innebærer. Jordan alene mottar mer enn 450 millioner dollar årlig i amerikansk bistand, og både kong Abdullah og utenriksminister Muasher balanserer på en knivsegg når de nå prøver å forklare sin egen befolkning at de selv ikke har noe annet valg enn å la seg diktere fra USA. De rike Gulfstatene har et enda større forklaringsproblem, i og med at de faktisk ikke er økonomisk avhengige av USA, men likevel velger å pleie sine vennskap med Pentagon. Uansett motiver for dette vennskapet, så vil arabisk støtte i en Irak-krig forverre den mer eller mindre akutte legitimetskrisen som nå eksisterer mellom regjeringer og folk i samtlige arabiske stater.I lys av dette er det forståelig at det overalt i Midtøsten legges effektive lokk på de fleste tilløp til kritikk mot regjeringene. Demonstrasjoner er forbudt ved lov, pressen er kneblet og det er et massive politioppbud rundt de viktigste moskeene når folk samles til bønn. Folk er frustrerte, redde og fortvilete, og imamene er de eneste som i noen grad kan artikulere det alle føler, men ikke kan uttrykke offentlig. Selv om forholdet mellom arabiske ledere og det arabiske folket lenge har vært på bristepunktet, så er det en allmenn holdning at demokrati i den arabiske verden ikke kan oppnås gjennom militære sanksjoner fra Vestmaktene. Stormaktenes intervensjoner og manipuleringer i landene i Midtøstenregionen er tvert i mot en medvirkende årsak til de problemene man nå står oppe i. At Vesten, med USA og England, i spissen ikke har skjønt dette for lengst, er i disse dager en tragisk gåte for stadig flere mennesker, både i og utenfor Midtøsten.