To hendelser i Kristiansand i 2006 minnet oss om at byen vår ikke er så åpen og tolerant som mange ønsker. Begge hendelsene fant sted i bystyret. Kunstneren og dirigenten Rolf Gupta benyttet bystyrets åpne time til å tegne et sjokkerende bilde. Ut fra egne erfaringer med byens offentlige rom fortalte han om sjikane og trakassering. En litt mørkere hår— og hudfarve enn den gjennomsnittlige norske er nok til å vekke aggresjon på offentlig sted i Kristiansand. Rolf Gupta gjorde oss alle en tjeneste ved å fortelle denne historien. Det er bedre å mane Fanden på veggen enn å late som om han ikke eksisterer.Den andre hendelsen er knyttet til det lille partiet Demokratene som fremmet forslag om at bystyret skulle forhindre byggingen av en ny moské i byen. Begrunnelsen var at moskeer er arnesteder for kriminalitet og terrorisme.Nå vet ingen med sikkerhet om det er en sammenheng mellom personlig sjikanering av mennesker med et sydlandsk utseende og tøvete forestillinger om hva moskébygging kan føre til. Men det aner meg at begge hendelser kan føres tilbake til samme fenomen: Fremmedfrykten.Jeg vet at disse hendelsene ikke forteller hele sannheten om Kristiansand som multikulturelt fellesskap. Det finnes flere fortellinger: Noen skoler er kommet langt i arbeidet med å skape gode tverrkulturelle fellesskap. Det finnes arbeidsplasser som har mye erfaring med at kulturelt mangfold på jobben er et gode heller enn et problem. Kristent Innvandrerarbeid, Idrettsklubben Start og mange frivillige organisasjoner har gjort en viktig innsats for å bygge broer og skape nettverk mellom individer fra ulike kulturer. Kommunen etablerer innvandrerråd. Helsevesenet har bygget opp solid kompetanse for å kunne møte mennesker med ulik bakgrunn. Høgskolen i Agder blir mer internasjonal for hvert år som går, både i sammensetning av studenter og ansatte.Men dette er tydeligvis ikke nok. Det brune grumset lever fortsatt videre blant oss. Og grumset slår ut på mest vulgært vis ved høy promille i byen. Det er så mye som slår ut da. Mye vi ikke liker og burde gjøre mer for å forhindre. Vi har skapt en særegen sørlandsk skjenkekultur de siste årene, og har klart å bille oss inn at det er urbant og kontinentalt med åpne kraner flere timer etter at for eksempel italienske og engelske skjenkesteder har sendt sine gjester hjem.Likevel holder det ikke å gi fylla skylda for fremmedfrykten. Fylla gjør den bare ekstra tydelig og uappetittelig, og i noen tilfeller voldelig. Alkohol og vold er direkte relatert. Det viser all verdens forskning. Fremmedfrykten er mye mer sammensatt, og har mange ulike ansikter. Ikke bare Ola Dunks i taxikøen natt til søndag. Kanskje like gjerne fru Jensens som ikke våger å hilse på de nye naboene i oppgangen eller herr Hansens ansikt når han forsiktig legger en søknad om jobb til side fordi søkerens navn ikke vekker de riktige assosiasjonene.Den jødiske filosofen Emanuel Levinas kom fra Litauen til Frankrike i mellomkrigstiden. Han mistet det meste av sin familie i Holocaust, og satt selv i tysk krigsfangenskap i fem år. Det er vel ingen moderne filosofer som har arbeidet mer med fenomenet fremmedfrykt enn han. Hans etikk kalles gjerne «Ansiktets etikk». Den etiske appell utgår fra Den andres ansikt, skriver han. Ikke fra en lovbok, heller ikke fra en samling rundskriv og regler, men nettopp fra Den andres ansikt.Hvordan er vold og etnisk utrenskning mulig? Det svaret Levinas gir, er både enkelt og fryktinngydende: «Der hvor Den andre mister ansiktet sitt, blir det umulige mulig,» sier han. Så enkelt, og akkurat så vanskelig: Der hvor vi bruker språk, rasistiske uttrykk, fordommer og forvrengninger til å gjøre den andre litt mindre menneskelig, øker faren for vold.Det er jo innlysende: Det er enklere å denge opp ei bikkje enn et medmenneske. Det er lettere å volda et satans kvinnfolk enn Hege. Det er mye mer i orden å eliminere en terrorist enn en nabo. Der hvor den andre avpersonaliseres og dehumaniseres, forsvinner samtidig de naturlige sperrene mot diskriminering og voldsutøvelse.Derfor er fremmedfrykt så farlig. Derfor kan vi ikke tillate sjikanering og rasistisk mobbing. I seg selv kan det kanskje se ut som små episoder uten noe stort voldspotensiale i seg. Men det kan være spirer til noe mer, og dette mer ønsker vi ikke å se utfoldet i byen Kristiansand og i regionen Agder.La oss jobbe hardt for å beholde en by der innbyggerne kan møtes ansikt til ansikt uten frykt.