Når økonomiske trender først setter seg, varer de lenger i tid og går lengre enn de aller fleste tror er mulig.

Lærdommen fra tiden som finansforvalter i Storebrand tidlig på 1980-tallet sitter ennå i toppetasjen. Gang på gang får jeg bekreftet at den er riktig. Se bare på renten; hvem hadde trodd for fem eller bare to år siden at Norges Banks styringsrente skulle ligge på 0,75 prosent ved årsskiftet 2015/2016 og sannsynligvis ha kurs mot null?

Langt inn i Nav- ## systemet undrer de seg

Forrige gang jeg våget meg på å kommentere sørlandskonjunkturene, var i september i fjor. Det er fire måneder siden, det — lenge i denne bransjen. «Og nå: den sure svie» lød overskriften den gang. «En historisk oppgangsperiode er i ferd med å ta slutt» opplyste jeg i ingressen. Siden har en herværende morgenavis rapportert om rekordartet julehandelog allmenn handelsvekst i 2015. Bilsalget i fjor, som så langt holder samme tempo i år, var nest høyest i norgeshistorien med 150.686 nye personbiler. Kun jappetidens absolutte toppår 1986 rager høyere med 175.885 biler. (Vi hadde besøk av venner fra Frankrike det året. «Er BMW spesielt billig i Norge?» lurte de på.) Boligprisene i Kristiansand sank riktignok litt i desember, som vanlig er, (minus 0,8 prosent,) men året som helhet endte på pluss 3,6 prosent. Og de ferskeste Nav-tallene for arbeidsledighet viser 3,4 prosent helt ledige i Vest-Agder og 3,7 prosent i Aust-Agder. Det er vel ingen spinnvill spådom at sifrene skal øke fremover, men fortsatt er de bare marginalt over hva vi er vant til på Sørlandet. Ja, langt inn i Nav-systemet undrer de seg over et ledighetsnivå som ikke har steget mer, og som ingenlunde gjenspeiler oppsigelsesbølgen blant Node-bedriftene. Det ser ut til at mange som mister jobbene sine, skaffer seg nye, enten her eller andre steder. Kanskje ikke med like høy årsinntekt som noen hundre overtidstimer og diverse reisediettdøgn skaper, men iallfall en jobb. Og husk: Vi snakker om mennesker som i stor grad er høyt utdannet, som er vant til å stå på og som er brukbare til mye.

Oppsummert: De aller fleste har jobb. Og de har penger som de bruker.

Dommedagsvarsel?

Betyr det at den nesten ubrutte oppgangskonjunkturen etter bankkrisens uoffisielle avslutning i 1991-1992 allikevel skal fortsette? Går vi klar enda en gang, som vi gjorde da Europa måtte ned i knestående under og etter finanskrisen i 2008-2009? Eller var gårsdagens reportasje om trafikknedgang på Kjevik et dommedagsvarsel?

Tja.

Usikkerheten har økt. Ærlig talt: Kan dette gå bra?

Han hadde unektelig et godt bilde, Johnny Bernander, da han ledet presentasjonen av Sparebank 1 SR-Banks konjunkturbarometer i Kristiansand nylig. «Jeg føler meg som NRK-reporteren som satt i 11 døgn og ventet på at fjellet Mannen skulle ramle ned. Men det kom jo aldri», sa han, mens folk i salen humret og nikket og var enige.

Men én ting er sikkert: Usikkerheten har økt. Ærlig talt: Kan dette gå bra?

Jeg har også det lærerike, men ellers litt tvilsomme privilegium å ha vært bankmann fra 1986 til 1992. Det betyr at jeg fikk med meg slutten på jappetiden, hele bankkrisen og den gryende oppturen. Og jeg minnes opptakten til det som skulle bli et fem år langt boligkrakk i Norge, nemlig Black Monday 19. oktober 1987. Den dagen krasjet verdens børser, angivelig grunnet datamaskiner som gikk amok. Realiteten var nok at boblen av aksjer, renter og finurlige finanskonstruksjoner hadde kommet til å sprekke også uten data-assistanse.

Nok en gang varte både oppgangs- og nedgangstrendene lenger enn de fleste hadde tenkt seg.

Det tok imidlertid tid før den beksorte høstmandagen ga seg utslag i både arbeids- og boligmarked. Vi var et godt stykke forbi årsskiftet 1987/88 innen boligprisene gikk inn i flerårig svalestup. Nok en gang varte både oppgangs- og nedgangstrendene lenger enn de fleste hadde tenkt seg.

Skjer det samme på nytt?

Tja igjen.

Penger er billig

Den store forskjellen fra da og til nå er renten. Penger er så billig at selv ganske store boliglån, riktignok med beskjeden eller ikke-eksisterende avdragsprofil, kan betjenes av mennesker som må tåle en periode på dagpenger. Heldigvis for både dem og banken. En liten digresjon der: Vil vi se en superlokal markedsreaksjon på Dvergsnes og Odderhei Terrasse i Kristiansand, hvor jo mange NOV- og MHWirth-ansatte - i en del tilfeller begge i et parforhold - har skaffet seg bolig tilbake fra 1980-tallet og fremover? Det er jo i disse dager at de historisk store bemanningskuttene der ute ved Korsvikfjorden virkelig konkretiseres.

Verden flommer over av både olje og ubenyttet oljeutstyr av alle kategorier.

Makroøkonomien er ikke vennlig, sett fra offshoretunge Sørlandet. Verden flommer over av både olje og ubenyttet oljeutstyr av alle kategorier. Denne uken svingte oljeprisen under 30 dollar fatet på sin vinglete vei nedover. Det underlige, og ekstra foruroligende, er at prisfallet ikke ser ut til å trigge noen økonomisk oppgang i land som er avhengige av importert olje, slik klassisk teori skulle tilsi. Paradokset gjelder også for Kina, hvis rolle som verdens industrielle vekstlokomotiv er i ferd med å svinne hen, mens bank-, finans- og valutauro rykker fram på scenen. Og før vi forlater det som har med fossile hydrokarboner å gjøre: I Brasil anskueliggjøres for tiden korrupsjonens økonomiske konsekvens, nemlig verdier som fordamper. (Den etiske siden av saken er ikke tema her.)

At verdens børser har sendt ut stormvarsel, får vi ta med en klype salt.

Så takk og pris for Sørlandets gode, gamle prosessindustri. Den holder stand og fortsetter å skape verdier og ringvirkninger langt utover egne arbeidsplasser. Og den er vant til å håndtere motgangsperioder ved hjelp av effektivitet og kvalitet - nettopp det vi trenger. Legg til at USA er i ferd med å få dampen opp for alvor, at valutamarkedet har gjort en norsk arbeidstime langt billigere regnet i euro eller dollar, og at Staten fortsatt er søkkrik, så trenger dette på ingen måte gå ad undas. At verdens børser har sendt ut stormvarsel, får vi ta med en klype salt. For det gjør jo børsene rett som det er.

Betinget optimisme, kalles vel slikt.