Homofile og lesbiske banker og banker på kirkedøren. De står fram og forteller om diskriminering, unnfallenhet, usynlighet og religiøst tåkeprat. Likevel insisterer de på at de vil inn i dette gudshuset, de må inn. De banker og slår på kirkedøren, flere og flere strømmer til, de presser på, prøver å rive døren i stykker, roper og skriker. Men de slipper ikke inn. Ikke på ordentlig. I beste fall får de titte litt inn gjennom en smal sprekk i døren.For på innsiden kjemper de godt. De kjemper en tapt kamp, og flere og flere av kirkens egne menn og kvinner vil også vide ut døren, åpne den helt. Snart halvparten av dem faktisk. Men mørkemennene er sterke selv om de er på det tapende laget. De kjemper en umulig kamp mot selveste tiden. Men nå kjemper de med alt de har igjen, det synger på siste bibelvers. De slår bjelker på tvers over kirkedøren, bjelker laget av fordomsfulle bibelsitater og reaksjonære tolkninger. Og helt rensket for skamfølelse dømmer de disse som lever i synd. Som er homofile. Og som endatil praktiserer sin homofili. Eller sin kjærlighet, som de homofile nok vil kalle det selv.
De ser ikke at de skubber selveste Gud ut av dommersetet og selv tar rollen som overdommere og voktere
De som stenger døren, de som står på innsiden og stenger resten ute, de er så opptatt av denne synden at de blendes og ser ikke sin egen. De ser ikke at de skubber selveste Gud ut av dommersetet og selv tar rollen som overdommere og voktere av kirkedører og perleporter.
Men hvorfor vil homsene og lesbene inn? Hvorfor utsetter de homofile seg for denne offentlige ydmykelsen, denne bøyde kanossagangen opp på kirkebakken, hvor de gang etter gang blir utsatt for spott og spe, og — utestengelse. Hvorfor insisterer de så? Hvorfor vil de ha denne varmen fra noen som så motvillig gir den fra seg? De presser seg på et selskap uten at noen har invitert dem. De vil inn på festen og være med dem som ikke har ønsket dem der. Selv om det er en klein fest, ordentlig dårlig stemning, og de som er verter for selskapet er ikke engang ordentlig populære lenger. Egentlig er det færre og færre som kommer på festene. Drinkene er tynne, praten er treg, og når homsene begynner å danse til musikken så rømmer mørkemennene ut på kjøkkenet, eller helt ut og finner et eller annet bedehus og lager en ny fest.
Det er førti år siden seksuell kontakt mellom to menn var like straffbart som seksuell omgang med dyr. Å inngå homofilt partnerskap ble lov først i 1993. I 1993. I 2014 har ennå ikke Kirken klart å håndtere spørsmålet og tilbyr i stedet begreper som velsignelse og forbønn og nekter foreløpig å «lovfeste» homofiles rett til kirkelig vielse. De klarer ikke bli enige med seg selv og er full av kompromisser. De baler og kompenserer med «samvittighetsmessige vurderinger» og «pastoralt skjønn og ansvar». Det vet selvfølgelig bare de pastorale selv hva innebærer. For resten av verden er det mørklegging fra mørkemenn. Tåkeprat fra tåkefyrster. Og trenering av en sak de vet de kommer til å tape. Om store deler av prestestanden står på stedet hvil går verden likevel fremover i de aller fleste spørsmål som handler om sivilisasjon og humanisme.
Men samtidig som denne kampen fortsatt pågår, finnes det noen politikere som mener det ikke er noen kamp. Den finnes ikke. Homofile skal ikke lenger sees på som gruppe, men som enkeltindivider og det er overhelehode ikke noe behov for at man for eksempel i skolen skal ha noe spesielt fokus eller være noe spesielt oppmerksom på homofile eller lesbiske.
Selv om vår verdens historie vel viser at det nettopp er de marginale grupper som trenger fokus.
I regionplan 2020 har faktisk hele Vest-Agder fylkeskommune dyttet problemstillingen bort, feid den under teppet, ved å velge vekk et punkt om å øke kompetansen om homofile, lesbiske, bifile, og transpersoner i skolen. Flertallet i fylkeskommunen kunne ikke se at nettopp denne gruppen hørte til i kampen mot diskriminering og for likestilling. For som KrFs Vemund Ruud har sagt, «det er ikke riktig at en marginal gruppe får en slik spesiell plass i planen. Jeg kan ikke se at det er riktig». Selv om vår verdens historie vel viser at det nettopp er de marginale grupper som trenger fokus. Det er de som er utsatt for trakassering og mobbing, om det er forfulgte kristne, jøder, homser, kvinner eller pakistanere. Flertallet, den store majoriteten, er sjelden utsatt for utfrysning.
Flere kommunestyrer har kommet etter og valgt å støtte Vest-Agders versjon. Ikke alle er like ideologisk tuftet. For Frps Odd Gunnar Tveit er bare så veldig, veldig lei av saken. Trett av det: «Jeg er lei av alt dette snakket om likestilling og mangfold. Hvorfor skal homoer få ekstra fordeler, for ikke å nevne våre nye landsmenn». Og med dette utsagnet røper han vel akkurat hvor sterkt toleransen for mangfold står i vår landsdel. Hvor nødvendig en bevisstgjøring er. Den gutten i skolegården som hver dag får slengt «homo» etter seg er kanskje enda mer lei saken enn den tilfredse Frp-politikeren fra Birkenes.
For oss som ikke har spesielt varme følelser for kirken eller spesielt kalde følelser for homofili, så virker det helt absurd at ikke homser og lesber landet over viser fingeren til kirken og går på en annen fest. Eller tar direkte kontakt med himmelriket og hopper over Guds hus på jorden. Det er jo så stengt for dem likevel.
Likevel vil homser og lesber inn. Forteller ikke det alt om hvor viktig det er for et menneske å bli akseptert. Sett. Være med i en gjeng. En del av flokken.
Etter homodebatten på kirkemøtet i Kristiansand i år meldte mange seg ut av Kirken. Det er vanskeligere å melde seg ut av fylkeskommunen. Og det hjelper ikke videre på saken. Begge institusjoner bruker av våre skattekroner. Den ene på å fortsette diskrimineringen og utestengelsen av homofile og lesbiske. Den andre på å si at det ikke finnes.