Det kan synes som om det noen ganger er lettere å jobbe for verdensfreden enn for husfreden. For familiebråk i Norge beskyttes ofte av en mur du ikke skal stige over som heter «privatlivets fred». Det virker enklere å hjelpe noen på bortebane enn på hjemmebane. Flere vil sikre verdensfreden enn husfreden. Vi synes å ha glemt at det blir aldri mer fred i verden enn vi oppnår med menneskene vi har rett rundt oss.

Vi jubler lenger og høyere når murene mellom to land faller, enn når veggene faller i et hjem fylt av ufred. Heldigvis er det noen som har begynt å klatre over «privatlivets fred»-muren og forteller andre hvordan det kan stå til bak murene. Noen steder slår murene sprekker eller begynner å rase. Og ut pipler både psykisk terror, vold, overgrep og krenkelser.

Kenneth og Hakan i rapduoen Tonna Brix vokste opp i voldelige hjem. Nå reiser de rundt på skoler og fritidsklubber og rapper om opplevelsene sine. For det er ikke bare lørdagskos, taco og gode familiehappeninger som holdes innenfor «privatlivets fred»-muren. Det er også hemmeligheter og krenkelser som burde belyses for å gå i luften, avdekkes, eller arbeides med. Når murer hindrer det vonde å slippe ut, og det gode å slippe inn, er det kanskje på tide å rive dem ned.

Til tider kan det herske motstridende interesser når det gjelder murarbeidet. Kjendiser og andre som plages unødig av tabloidjournalister, vil bygge privatlivets fred – muren høy og bred. Mens de som lider nød bak samme muren forsøker alt de kan å hogge seg ut med rop om hjelp. Vold i hjemmet er ikke en privatsak. Kjendiser som har et selskap, er en privatsak.

Her om dagen var det noen mennesker bak noen ord som ropte til meg. På hjemmebane. I en annonse fra BUFETAT fortalte de om gutter og jenter som ikke hadde hatt det godt bak «privatlivets fred»-muren. De etterlyste familier som kunne gi husrom og støtte til barn som hadde det vondt, som ikke hadde noe godt hjem for tiden.

Det finnes mennesker her i landet som utvider hjertene sine ved å vise hjertelag på hjemmebane. De har brutt forseglingen inn til det nærmest hellige «privatlivets fred» og gir hjerterom til barn og unge som trenger gode mennesker rundt seg. De kalles fosterforeldre. De kunne vel også vært kalt hjerteromsagenter. Jeg ønsker herved å gi en uforbeholden hyllest til alle som slipper mennesker innenfor husets fire vegger.

«Vi må forstyrre privatlivets fred og komme bak de lukkede dørene i arbeidet mot vold,» sier psykolog Magne Raundalen på radioen samme dag som jeg leser om barna som trenger nye hjem. Hjem med fred.

Krenkelsene av privatlivets fred kommer ikke oftest utenfra. Mellom 133 og 275 millioner barn over hele verden er vitne til vold i hjemmet, vanligvis vold mellom foreldrene, viser tall fra FN. Det er ikke alle av oss som har tort å åpne hjemmet for barn og unge og bli fosterforeldre. Men det er mange måter å åpne hjemmene sine på – for venner, for barnas venner og familiene deres, for barn av venner for familiemedlemmers venner.

Men det er kanskje ikke så lett å skape fred i et hjem uten at vi har fred med oss selv. Og det er så mye som stjeler freden vår av krav, arbeid, konflikter og prestasjonsjakt. Men både husfred og verdensfred begynner vel med å finne fred med oss selv, og vandre med hvilepuls. Jeg lurer på hvor mange som sitter hjemme foran sofaen og egentlig lengter etter at noen skal trenge dem. Mennesker har overskudd, de vet det bare ikke før de begynner å dele. Kjærlighet bør ikke lagres, den må deles.

Det har satt gode spor i meg å vokse opp i et hjem der det nesten ikke var en dag uten at folk stakk innom. Mange i min generasjon sier ofte at de savner nettopp det. At folk stikker innom. Det var ikke alltid lett å vite hvor det som heter kjernefamilie begynte og hvor det fremmede startet. Jeg innrømmer at det kunne være utfordrende å gjøre lekser akkompagnert av «Kari» som hver onsdag fant seg godt til rette i stresslessen til pappa. Med ’70-tallets store høretelefoner rundt ørene, slapp hun å høre sin egen ravfalske sang. Jeg trodde det skulle være sånn at Jørgen kunne storme inn klokka halv tolv en mandagskveld og fortelle om noe galt han hadde gjort før han besvimte på stuegulvet vårt. Jeg måtte bli voksen for å skjønne at det ikke er helt normalt å invitere 70 ungdommer hver 17. mai og hver nyttårsaften. Du kan trygt si at jeg lærte noe om at fred i hjemmet handler mer om å ha det trygt, enn å ha det stille.

– Jeg orker ikke å ha fremmede inn i huset, sa en mor på et kurs som begrunnelse for at de ikke lot sønnen invitere venner hjem. «Det er greit med dem vi kjenner, men nå har han utvidet kameratflokken, og da vet vi ikke hva vi får i hus.» Slik snakker vi når vi ennå ikke har oppdaget det jeg ble minnet på av en klok kvinne i her i byen som heter Signe Wennesland. Hun er over 70 år. Hun har ikke bare åpnet hjemmet og hjertet sitt for andre et helt liv, hun er også med på å gjøre aldershjemmet til et hjem for mange eldre som bor der – ved å besøke dem og holde dem i hånda. «Fremmede er ikke fremmede, Eva. De er mennesker som du og jeg. Som noen ganger trenger ei hand å holde i.»

Det kan synes som om privatlivets grenser er litt mer hvisket ut om bord i båter på sjøen om sommeren. En morgen kom båtnaboene hoppende over til vår båt da vi lå til land på en litt større holme, og jeg rakk så vidt å dekke til Evas drakt. – Hjelpe meg, lo jeg litt forfjamset og klarte til alles glede å gjengi ønsket om å ha privatlivet i fred, på følgende måte: «Dere må ikke forstyrre piratlivets fred!»

Aldri så feilsnakket at det ikke er godt for noe. Kanskje vi i møte med privatlivet har noe å lære av piratlivet? Det handler vel om å våge å bryte seg litt inn, våge å forstyrre freden.

Til murene faller.