Dette siste har vi sett et grelt eksempel på de siste ukene i debatten om en fylkessammenslåing. Fylkesordfører Laila Øygarden (Ap) har helt til det siste nektet å ta stilling til selve saken. Den formelle begrunnelsen har vært at hun sitter i styringsgruppen som utreder plassering av arbeidsplasser og funksjoner i et sammenslått fylke.

Det å nekte å ta styringen er imidlertid også å styre. Øygardens reelle motiv i denne saken har blitt tydeligere for hvert møte hun har vært på uten å forsøke å forhindre motstanderne i å få overtaket. Nå sist i helgen hvor hun ikke løftet en finger for å forhindre Aust-Agder Ap i å vedta folkeavstemning.

I gårsdagens avis opplyser Øygarden så at hun likevel hadde falt ned på et ja-standpunkt «før jeg reiste til møtet fredag», det samme møtet hvor Vest-Agder krevde at Aust-Agder ikke gjennomfører en sterkt forsinkende folkeavstemning. Da gjaldt plutselig ikke lenger logikken om ikke å tone flagg før styringsgruppen hadde avsluttet sitt arbeid. Et slikt utsagn virker noe søkt, for å si det forsiktig.

Betegnende nok ble hun på helgens møte i Aust-Agder Ap skamrost av den reelle nei-generalen Freddy de Ruiter for å ha «vist lederskap i denne saken». Vi for vår del tror denne type lederskap er med på å sette politikken i miskreditt.

Alt tyder i skrivende stund på at også denne runden i sammenslåingsdebatten havner i den politiske grøfta. Så lenge det er snev av muligheter for det motsatte velger vi likevel å håpe at prosessen kan reddes. Ikke minst av hensyn til Aust-Agder.

Etter vårt syn har Vest-Agder vist raushet i forhandlingene om fordeling av arbeidsplasser og funksjoner. Denne pakken bør være å fortrekke for Aust-Agder fremfor en usikker fremtid med krav fra flere kommuner om overflytting til Vest-Agder og et mulig fremtidig statlig dekret om sammenslåing av de to fylkene. Men det vil i så fall kreve en annen type lederskap enn vi har sett hittil.