Undervisningen er avsluttet, og studentene befinner seg i eksamensmodus. Eksamensevalueringen står for døren. Selv har jeg avsluttet mitt 30. år som lærer ved Ansgar Teologiske Høgskole, noe som unektelig gir en del perspektiv.

Teologifagene sorterer under kategorien humaniora, som konkurrerer med samfunnsvitenskapene og naturvitenskapene om studentenes gunst. De fleste som skal studere til høsten har allerede gjort sine valg, og har registrert seg på innmeldingsportalen Samordna Opptak. Men det finnes alltid noen etternølere som søker direkte til studiestedene.

Det er konkurranse mellom studiene og om studentene. Studentmassen er et marked, hvor man må komme ut med sine ulike tilbud. Hva er det som motiverer studentene i deres studievalg? Noen er kanskje ikke spesielt motiverte i det hele tatt; man er grunnleggende usikker, og søker derfor i øst og vest på forskjellige ting for å se hva man kommer inn på. Man må bare ha en utdannelse. Dette er ikke noe godt utgangspunkt, fordi motivasjonen til det studium man kommer inn på kanskje ikke er så høy.

Andre søker studier etter hvor stor økonomisk uttelling de gir. Dette er et forståelig motiv, for man skal jo sikre seg en god levevei. Andre igjen har genuine interesser, og velger fag de er motivert for. Disse har forutsetninger for å bli faglig interesserte studenter, enten de havner i lavt eller høyt betalte yrker. Samfunnet trenger faglig dyktighet.

Studentenes studievalg gjøres individuelt, slik vil det selvfølgelig alltid være. Men det er tendenser til at barn av foreldre som har akademisk utdannelse i høyere grad søker akademisk utdannelse enn ungdom med foreldre uten slik utdannelse. Det er også tendenser til at barn av akademikere ofte utdanner seg innen akademiske sektorer nær den foreldrene har.

Offentlig styring av studentenes studievalg bør være mest mulig indirekte, selv om samfunnet kan styre i den forstand at det legges føringer for å få studenter til å velge studier hvor samfunnet har underskudd på kandidater. Her må føringene komme tidlig, ikke først i videregående skole. Grunnlaget for kvalifiseringen legges allerede i de interesser som vekkes i grunnskolen.

I Norge er det en inngrodd mistenksomhet mot eliteskoler. Alle skal gjennom det samme skolesystem, angivelig for at man ikke skal skape tapere. Men dette må ikke gå på bekostning av de flinke elevene. Mistenksomheten overfor eliteutdannelse er merkverdig, sett i sammenheng med den elitedyrkelse man ellers aksepterer.

Innen kunst og kultur, særlig musikk, aksepterer alle at det dyrkes fram enere, vinnere. Det er en selvfølge at naturtalentene prioriteres, kanskje allerede fra førskolestadiet. Derfor gjør unge norske musikere internasjonal furore. Innen idrett diskuteres det hvor tidlig spesialiseringen bør settes inn, helst ikke altfor tidlig, fordi allsidigheten i seg selv er viktig for spesialiseringen. Men sannelig dyrker man fram spesialister, endog egne videregående skoler. Derfor har vi internasjonale mestere.

Men i de kognitive utdannelsene må man ikke etablere eliteskoler! Og likevel har man gjort det: Jeg har selv gått på norsk statlig eliteskole, etablert av den arbeiderpartistyrte staten: Åmli statsrealskole. Ingen kalte dette eliteskole, men det var opptaksprøve for å komme inn, og eksamensresultatene lå meget høyt, selv om vi brukte to år der andre brukte tre, trolig godt over landsgjennomsnittet.

Det fantes flere slike skoler, både statsrealskoler og såkalte landsgymnas. Skapte slike skoler tapere? Trolig ikke flere enn andre lignende skoler. Men de skapte samfunnsnyttige borgere, mange i fremtredende posisjoner.

I dag er studiene internasjonalisert i mye høyere grad enn tidligere. Den såkalte Bologna-prosessen legger opp til at studiene skal standardiseres, slik at en Bachelor— eller Mastergrad skal betraktes som likestilt, enten den er avlagt i Norge eller Tyskland, ved eliteuniversiteter som Sorbonne eller ved Ansgar Teologiske Høgskole. Internasjonale avtaler som Erasmus-programmet bidrar til fri flyt av lærere og studenter både nasjonalt og internasjonalt.

Også karaktersystemet er standardisert, fra A til F (best og dårligst), med detaljerte premisser for de ulike karaktertrinnene. Har man fått en A ved Universitetet i Agder, skal den være likestilt med en A fra hvilket som helst akademisk studiested i Norge og utlandet. Dette er et meget viktig insentiv til akademisk internasjonalisering.

I det politiske maktspillet er det liten tvil om at det er de såkalte «samfunnsnyttige» studier som har høy prioritet og status. Det er dit det offentlige kanaliserer det meste av pengestrømmen. De studier som bidrar til å bygge landet teknisk og naturvitenskapelig stikker av sted med de store pengesummene. I konkurranse med disse sektorer har vi innen humaniora ofte fornemmelse av at vi behandles stemoderlig. Utviklingen de senere år har gått i retning av lavere prioritet til forskerstipend innen humanistiske fag, hvor teologi og religionsvitenskap sorterer.

Men vi skal ikke undervurdere de «smale» og mindre «nyttige» studier. Det finnes «nyttige» fag som studenter dessverre ikke velger i tilstrekkelig grad, som f.eks. tysk. Dette er både merkelig og beklagelig. I et stadig mer internasjonalisert samfunn, blir språk viktigere enn noen gang, ikke minst de store europeiske språkene, hvor tysk kanskje er det viktigste, nest etter engelsk. Hundre millioner mennesker i vårt europeiske nabolag har tysk som morsmål.

Men også mindre «nyttige» fag som teologi og religionsvitenskap er samfunnsmessige nøkkelfag. Dette er dannelsesfag. Man skal ikke se seg blind på at kirkesøkningen ifølge statistikkene er synkende. Fremdeles samler kirker og bedehus mer folk enn fotballkamper; de tomme kirker er en myte. Kirken trenger teologien og teologene. At teologer dessuten er vel anvendelige også utenfor kirken, bevises av de mange teologer som av ulike årsaker har søkt og fått stillinger i det profane arbeidslivet.

Teologi og religionsvitenskap er i høyeste grad «nyttig», fordi de kvalifiserer meget bredt for ulike samfunnsoppgaver. I det etter hvert nokså internasjonale og derfor også religionspluralistiske samfunn er det etter hvert oppstått et skrikende behov for teologi- og religionskunnskap. Samfunnet trenger folk som vet hva de ulike religioner står for og hvilke samfunnsmessige implikasjoner de har. Uten slik kunnskap er man i mange samfunnsposisjoner dårlig kvalifisert.