Vi lever i en spennende tid. Gjennom en historisk rikdom som sildrer over land og folk har mange av oss fått store muligheter til å gjøre akkurat hva vi ønsker. Dette er nytt for de fleste, og da kan det være riktig og viktig å stoppe opp underveis, mens vi har det så fint, og spørre oss om alt dette blir en selvfølge. De av oss som har barn lærer gjerne barna opp til å være takknemlige når de får noe. Dersom velstanden etter hvert blir en slags forutsetning for oss, kan det da føre til at vi voksne ikke blir like takknemlige for alt vi har og får? Kan det tenkes at vår nye status også påvirker oss på andre områder? Er det for eksempel slik at vi i løpet av de siste tiårene er blitt mer individualister og egoister siden vi jo klarer oss så fint på egen hånd?
Velstanden vi opplever er jo et fantastisk gode, men hvis det er sant at det samtidig gjør oss til egoister, har vi da mistet noe viktig på veien? Hva er det Ole Paus vil fortelle oss når han sier at «vi har alt, men det er også alt vi har»? Ved et enkelt søk på Wikipedia forklares egoisme med å «handle på en slik måte at det tjener den som handler», underforstått så kan egoisten gjøre ting som går ut over andre. Har vi da noen eksempler fra nåtiden hvor vi kan se en utvikling som kan skinne av egoisme, sammenlignet med tidligere tider og andre kulturer?
Historien om franskmannen som gikk amok på hotellet i New York er frastøtende for de aller fleste av oss. Men kan vi likevel spørre om oppførselen hans var et resultat av et ekstremt fokus på seg selv uten å ta hensyn til andre? Nå leser vi daglig at det ikke bare er DSK som er tatt med buksene nede, både konger, fotballspillere og «kommende» ordførere i vår vestlige verden har vært under lupen mens alle vi andre har kunnet boltre oss i pikante avsløringer. De ovennevnte historiene blir brettet ut i media fordi vi andre har en kjennskap til dem det gjelder og en forestilling om hvordan de bør leve. Og i disse dager kjemper de med nebb og klør for å forsøke å holde familien sin samlet fordi de nærstående mener oppførselen er uakseptabel.
Det er også bemerkelsesverdig å lese at det ser ut til at flere av dem kan klare nettopp dette, for slik er det visstnok ikke i Norge. En fersk undersøkelse utført av InFact for VG viser at vi i mindre grad ønsker å tilgi dersom partneren er utro. Altså er det sannsynlig at utroskap, dersom det blir kjent for den andre part, i mange tilfeller vil ende med brudd.
I Dagbladets papirutgave den 7. juni kan vi lese at professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen, Frode Thuen, anslår at hele 70 % av alle parforhold i Norge kan oppleve utroskap.
I den samme utgave av Dagbladet får Sigurd Vedal et stort oppslag der han annonserer sin nye nettside «for den som vil bedra den de vanligvis deler seng med». Vedal håper på 450.000 medlemmer i løpet av året, men sier samtidig at han hadde blitt sint og såret dersom hans kone hadde registrert seg som medlem. Likevel tror og håper Sigurd at han skal nå sine mål og dermed «kunne forsørge familien sin ved hjelp av inntektene fra nettstedet».
Den nyheten som likevel fikk meg til å sette meg foran macen, var rapporten fra Statistisk sentralbyrå som er offentliggjort nå i juni og som gjelder familieforhold og kriminalitet i Norge. Vi vet at det offentlig brukes store midler på å bekjempe kriminalitet, og det viktigste vil alltid være det forebyggende arbeid. Vi som er foreldre bruker selv ørten timer for å følge opp våre håpefulle på alt fra fotballtreninger til fløytespill, korsang og malerkurs. Dette gjør vi selvsagt for at barna skal ha det moro, men også fordi vi mener at dette er med på å forme dem. Vi håper at vi kan føre dem inn i sunne og gode miljøer som kan være med og danne et grunnlag for at de også senere kan få et godt liv. Skrekken for oss er jo det motsatte, at de skal havne i dårlige miljøer og dermed komme i befatning med ting som fører galt av sted.
Det som i denne sammenheng er interessant med den nevnte undersøkelsen er at det er gjort funn som viser at det er en langt større andel barn og unge med skilte foreldre som blir siktet for kriminalitet i ungdomsårene, enn de som ikke har skilte foreldre. Det ser altså ut som at noe av det beste vi foreldre kan gjøre for våre barn er å oppføre oss slik mot hverandre at den andre part ikke ønsker å tre ut av forholdet.
Ser vi nærmere på undersøkelsen så kan vi lese at noen av faktorene som er analysert er skilsmisser, oppvekststed og foreldrenes arbeidssituasjon. Konklusjonen er klar. Skilsmissebarn har større sjanse for å begå kriminalitet og bli tatt. I rapporten står bl.a. «Hvis foreldrene ble skilt før barnet fylte tre år, hadde gutter 1,7 ganger større, og jenter nesten to ganger større, risiko for å bli siktet for første lovbrudd som ungdom eller ung voksen». Det er også god grunn til å ha respekt for tallene når vi leser at undersøkelsene har pågått i tre år og har involvert totalt 250.000 barn og unge.
I det ene øyeblikket blir kjendiser hengt ut for upassende oppførsel, og i det neste kan vi lese at langt over halvparten av oss er i samme båt. Når vi vet at følgene av våre handlinger kan bringe så mye vondt for våre nærmeste, ja til og med økt kriminalitet for våre barn, så burde vi vel være fanebærere for det motsatte? Er det blitt slik at vi er mest opptatt av å smile bredt og pynte på fasaden slik at hjemmet tilsynelatende skinner? Har vi i dag en befolkning, en presse og et lovverk som sikrer våre nærmeste mot nær sagt alt av tenkelige og utenkelige farer, samtidig som vi «skygger banen» når vi nærmer oss et tema som for mange av oss er noe av det smerteligste som kan oppleves? Hvis det er slik, så er det nærliggende å tenke at saken i altfor liten grad bringes til torgs fordi 70 % av oss ikke ønsker å slippe vår «frihet».