Det dukker stadig opp nye typer avhengigheter. I tillegg til å kjempe mot avhengighet av narkotika og alkohol, har vi de senere årene fått klinikker som hjelper mennesker som er sykelig avhengig av spill, shopping, mat, nett, jobb, sex eller det å kjenne smerte.
Nå virker det som det seiler en ny livsstilssykdom opp langs velferdens sidelinje – prestasjonsavhengighet. Når prestasjonspresset i et samfunn øker, må menneskene finne måter å møte dette på. Noen møter det ved å melde seg ut. Noen møter det med protest og forsøker å fastholde menneskets verdi uavhengig av kvalitet på prestasjoner. Prestasjonikerne møter det ved å forsøke å være best i mest, og prestere perfekt.
En prestasjoniker ruses av egne prestasjoner. Jo mer perfekt prestasjonen er, jo sterkere er rusen. En prestasjoniker er avhengig av å prestere for å kjenne at hun lever. Hun gjør det hun gjør, for å vise seg for andre. En prestasjoniker kan alt om navlebeskuelse og bruker mye av sin energi på å tenke ut hvor hun kan prestere hva for hvem – for å motta mest mulig applaus.
En prestasjoniker bygger hele sin identitet gjennom å prestere, og frykter at hun ikke er verdt noe om prestasjonene tas fra henne.
Av og til kan det være en hårfin grense mellom det å være og engasjert og dedikert til noe, og det å bli totalt hekta på, eller sykelig avhengig av noe. Lidenskap og dedikasjon er gode ingredienser i et samfunn. Men faren for å bli fanget i prestasjonsfella, synes å være stor i et samfunn der «flinkhet» og «det å bli til gjennom det en gjør» er blitt et altoverskyggende ideal.
Det å drive lidenskapelig med noe gjennom oppturer og nedturer, kan være det motsatte av å være hekta på å prestere. For når prestasjonsavhengigheten tar over, renner ofte lidenskapen og gleden over å gjøre tingene, ut. En prestasjoniker blir ikke glad etter fullført arbeid, men ruses kortvarig av egne prestasjoner, før abstinensen kjapt setter inn, og hun trenger en ny dose applaus.
Det finnes mange aktive mennesker og flittige arbeidere som ikke er prestasjonsavhengig. Forskjellen ligger i at de aktive og arbeidende ikke gjør alt for å vise seg for andre. de gjør det for seg selv, eller for andre, og er ikke sykelig opptatt av at andre skal se og skryte av det, men blir selvfølgelig glad for oppmuntringer. De vet hva de er verdt uten prestasjonene, og er ikke redd for svakhet.
Prestasjonikerne derimot er avhengig av applaus og skal ikke vise svakhet verken på hjemmebane, på nett, i forhold til venner, arbeid, eller fritidsaktiviteter. Prestasjonikerne følger ikke lenger egen lyst, men styres utenfra og gjør det menneskene vil applaudere i et flinkt samfunn med store krav.
Det bor antakelig en prestasjoniker i oss alle. Vi må bare holde tunga rett i munnen så vi ikke gir den næring. Prestasjonsavvenning kan sikkert bli krevende. En vesentlig del av behandlingen vil kunne være å frigjøre prestasjonikerne fra sammenligningen med andre, og arbeide med å gi dem et sunt og balansert bilde av seg selv som verdifulle, uavhengig av prestasjoner. Lære dem å slappe av, få dem til å innse at de kan gjøre mange av de samme tingene uten å være avhengig av andres applaus. Du skal ikke se bort i fra at det etter hvert dukker opp AP – Anonyme Prestasjonikere – for å hjelpe dem med samme lidelse til et godt og sunt selvbilde.
Å slappe av kan være en god forebyggende syssel for å unngå å bli prestasjoniker. Det går an å slappe av ved å gjøre ulike aktiviteter – sammen eller alene. Det er ikke alle som slapper av ved å sitte på et svaberg og meditere, eller stirre en annen dypt inn i øynene. Det er noe deilig med mennesker som finner noe de kicker på og blir glade av, og lar gleden smitte over til andre. Problemet oppstår først når aktivitetene blir herre over deg, ikke du over dem. Når prestasjonspresset styrer hva du gjør, ikke egen lyst eller behovene til menneskene rundt deg.
Men er det noe galt i å være hekta på å prestere da, om det ikke skader noen og tilfører samfunnet effektivitet? Det er når fokus på å prestere perfekt tar fra mennesker evnen til å takle livet når de ikke presterer, dette blir et problem. Før eller siden møter prestasjonikere det de frykter mest – sin egen og andres feilbarlighet og utilstrekkelighet. Prestasjonikere er nemlig redde for at noen skal oppdage hvor usikre de er uten prestasjonene. Derfor går de fort i forsvar overfor mennesker som kritiserer prestasjonene deres. De tar det som et angrep på deres identitet. Som i all annen avhengighetsproblematikk er det interessant å forsøke å finne årsaker. Om du tar prestasjonsrusen fra et menneske, må du gi det noe annet i stedet for å fylle tomrommet. Her trengs mange rause blikk.
«Om du ble fratatt alle prestasjoner og alt du gjør, hvem er du da?» Spørsmålet ble stilt på en filosofisamling jeg deltok på, og det traff oss midt i magen. Kanskje det er de som av ulike grunner er blitt fratatt evnen eller mulighetene til å prestere best i det samfunnet krever, som lettest bevarer lidenskapen. De har måttet finne ut hva de er verdt, uansett. De må finne noen verdsetter dem som de er, og de får antakelig et mer avslappet forhold til egne prestasjoner.
Da Dagfinn Enerly ble lam og mistet fotballkarrièren, kom oppfinnsomheten. Han ble en mann som gjennom foredrag og livsstil forteller menneskene om andre seirer enn dem samfunnet vil lure oss til å tro er de eneste. Forløste prestasjonikere kan bli mennesker som vet hvem de er og hva de er verdt, uten at de er best mor, best arbeidskvinne, beste spinninginstruktør, beste sanger, beste syklist, best kokk. De viser at det går an å finne glede i nye ting, blant annet i å være menneskelige.
Ferie er det verste en prestasjoniker kan tenke seg, i hvert fall om han skal gjøre ingenting. Derfor forberedes gjerne ferien slik at det blir rom for prestasjoner andre kan hylle.
God ferie. Slapp av med hva eller hvem du vil. Det skjer som regel noe berusende da også ….