Forsvarerne er fornøyd med dommen. De pårørende har mistet all tiltro til det norske rettsvesen. Avdødes far bruker sterke ord i sin beskrivelse av dommen. Det er ikke unaturlig. Få kan forestille seg hvordan det er å miste en sønn i begynnelsen av sitt voksne liv. Derfor har vi all forståelse for familiens reaksjon og frustrasjon.
For de som opplevde den samlede bevisføring i retten som parter er standpunktet til skyld eller ikke skyld farget av hvilket ståsted den enkelte har. I vår rettsstat er det domstolen som tar den samlede bevisvurdering. Det overordnede prinsipp om at enhver fornuftig tvil skal komme de tiltalte til gode er grunnleggende. Det som er interessant i dommen er ikke bare selve frifinnelsen, men at de tiltalte heller ikke ble dømt til å betale oppreisningserstatning. Ved vurderingen av slik erstatning er kravet til bevis betydelig mindre enn i forhold til de strafferettslige forhold.
Tingretten har likevel i sine premisser lagt til grunn at to av de tre tiltalte hadde en omsorgsplikt overfor Asbjørn Hovet, men at det i strafferettslig forstand mangler nødvendig forsett. Dette er juridiske termer som er gjenstand for skjønnsmessig vurdering i den totale oppfatning retten har om de faktiske forhold og alle bevisene. Det at retten streifer dette tema er interessant fordi det åpner for ulike oppfatninger.
Den tragiske drukningen til Hovet har så vidt vi forstår reist interessante juridiske spørsmål, fordi lovanvendelsen i sammenheng med gjerningsbeskrivelsen avdekker liten rettspraksis.
Hovetsaken er helt spesiell. Den inneholder ikke bare en familiemessig tragedie, men også et behov for en rettslig avklaring av spørsmål som har vært lite vurdert av norske domstoler.
Vår anbefaling til statsadvokatene i Agder er å anke Hovetdommen til lagmannsretten. En fornyet behandling kan bidra til å skape ytterligere avklaring og oppklaring.