Mange kommer nå ut med kravet om ett sykehus på Agder. Riktig nok — hadde vi planlagt sykehusstrukturen ut fra dagens reiseavstander og medisinske teknologi, hadde det helt sikkert blitt ett sykehus sentralt på Agder, kanskje med et lokalsykehus i vest. Og kanskje er det rett allerede nå å sette nybygg på et eller annet sakskart. Men uansett hvor mye en klarer å forsere en byggeprosess, vil det ta svært mange år. Sørlandet er, med to topp moderne og et middels bra sykehusbygg, langt bak i køen. Hovedpoenget blir da: Det er ikke tid til å vente. Sykehuset må løse en rekke spørsmål nå og de nærmeste årene. Det må lages en mer kostnadseffektiv struktur. Det må skapes sterkere og mer robuste fagmiljøer. Det må frigjøres midler til medisinsk-teknisk utstyr og mindre ombygginger.

Dessverre fungerer kravet om ett sykehus i dag som en lynavleder - det er et sidespor som gjør det mulig å unnvike de ubehagelige debattene: Det er nemlig samsvar mellom de tiltak som gir mer helse for pengene og de tiltak som styrker fagmiljøene og derved gir muligheter for å utvikle fremragende behandlingstilbud. Sentralisering gir slike gevinster. Baksiden av denne medaljen er at deler av befolkningen får større avstand til tjenestene, og at sykehus som mister delfunksjoner også mister noe av helheten. Derfor er slike avgjørelser uhyre kontroversielle, møter innbitt motstand og krever mot. De er ikke mindre nødvendige av den grunn. Snakket om ett sykehusbygg en gang i framtida kan bli en avledningsmanøver for ikke å ta disse vanskelige avveiningene i dag: Velger vi faglig styrke og kostnadseffektivitet, mister vi noe i nærhet og «likeverdige» sykehus. Vi får ikke i pose og sekk.

Den gjeldende strategiplan for Sørlandet sykehus var et bra framskritt. Den beskriver at alle nye høyspesialiserte akuttfunksjoner skal ligge i det geografiske befolkningssenter i Kristiansand. (Med unntak av PCI som har et annet geografisk opptaksområde). Høyspesialiserte elektive (= planlagte) funksjoner skal særlig utvikles i Arendal. Den nye strategiplanen bør ta sykehuset et skritt videre. De små sykehusfagene, som øye og øre-nese-hals, har for lengst funnet en rasjonell organisasjon. Nå er det på tide å se på de mellomstore fagene som gynekologi, nevrologi og barnemedisin. Om Sørlandet sykehus som helhet er kostnadseffektivt, gjelder det ikke dagens løsning i disse fagene. Dernest bør en se på enkelte av de kirurgiske og indremedisinske grenspesialitetene. Alt dette kan gjøres uten å rokke ved at alle sykehusene skal ha basale akuttfunksjoner.

Norges sterkeste medisinske miljø er i Oslo. Dette miljøet samler seg nå mot kravene om nedskjæring ved å kreve sentralisering til Oslo. Hvis ikke Sørlandet samler seg, kan vi tape mye. Den samlingen må skje med grunnlag i de tre sykehusbyggene vi har i dag. Da blir det viktigste virkemidlet større mobilitet, særlig for legene. Dyre investeringer i utstyr krever arbeidsdeling. Unødig dublering av vakter må avskaffes. Fagmiljøene må styrkes. Det eneste svar på dette er at legene må flytte på seg. De må dele sin tid mellom de ulike sykehusbyggene hvis de skal delta i både spissfunksjoner og det vanlige, både i akutt og i planlagt behandling.

Bykampen mellom Arendal og Kristiansand er ikke så uoverstigelig som mange utenfor sykehuset tror. Mye hauses opp av krefter eksternt. Internt er det en hovedtrend mot økt forståelse og samarbeid. Det er ikke sånn at de enkelte sykehusbygg leverer helsetjenester til sin del av befolkningen. Sørlandet sykehus leverer til hele befolkningen på Agder, noen tjenester her, andre der. Videreutvikling av sykehuset vil kreve at man kommer på kollisjonskurs med mange krefter som vil tilbake til det som var. De kampene må man ta. Hvis ikke taper hele Sørlandet.