I Norge pågår en nærmest kontinuerlig debatt om kvaliteten i eldreomsorgen, en diskusjon som alltid aksentueres i forbindelse med en valgkamp. Dette er en nødvendig debatt når det gjelder både kvalitet og kvantitet, fordi det står dårlig til på dette feltet i verdens beste land å bo i. Dermed kan vi med glede konstatere at viljen til å løse et sentralt problemområde i vår velferdsstat er til stede, mens det dessverre svikter når det gjelder evnen til å få bukt med et problem som har verket i mange år.

I dag har kommunene ansvaret for institusjonsomsorgen for eldre, fulgt opp av statlig lovgivning og bevilgninger, samt fylkesmannens kontrollapparat. På alle plan er viljen til å løse problemene til stede, mens det svikter når det gjelder evnen til å få det til. Her trengs både politisk prioritering (sikker eldreomsorg fremfor eksempelvis nytt rådhus og kulturpalass) og ikke minst administrativ og faglig nyorientering. For øvrig kan man alltid ønske større statlig pengeoverføring.

Regelverk, økonomi og fagkompetanse er de viktigste rammebetingelsene for å gi beboere på sykehjem gode tjenester. I norske kommuner diskuteres i dag på ramme alvor hva som er «godt nok» innenfor en ramme som ligger langt under det regelverket pålegger kommunene å gjennomføre. Jevnt over kan vi si at det medisinske tilbudet er «godt nok», mens det svikter radikalt når det gjelder det miljøterapeutiske tilbudet. Kort sagt er sykehjemmene i dag «oppbevaringsanstalter» fremfor å være det hjemmet fylt av aktivitet og gode relasjoner som tydelig fremgår av regelverket.

I min kommunale praksis knyttet til eldreomsorgen har jeg gang på gang sett lokalpolitisk vilje til å satse på god institusjonsomsorg for eldre, men kommuneadministrasjonen som sliter med trang økonomi, fulgt opp av manglende kontroll— og veiledningsinnsats fra fylkesmannen, hevder at sykehjemstilbudet er «godt nok». Dermed blir institusjonsbudsjettene krympet på bekostning av sykehjemsbeboernes mentale og sosiale behov, og dette skjer ofte fordi politikerne tror på kommuneadministrasjonens forsikringer om at institusjonstilbudet er «godt nok» i henhold til regelverket.

Vi har et omfattende lov- og regelverk knyttet til institusjonsomsorgen for eldre. I fleng nevnes Sosialtjenesteloven, Kommunehelsetjenesteloven og Pasientrettighetsloven samt forskrifter og rundskriv som for eksempel Kvalitetsforskriften og Rundskriv I-54/2007 Aktiv omsorg. I det siste har det kommet en ny «Verdighetsgaranti». Som eksempel på de krav som stilles til det miljøterapeutiske arbeidet på aldersinstitusjoner, siteres fra Kvalitetsforskriften: «Forskriften skal bidra til å sikre personer som mottar pleie- og omsorgstjenester etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven får ivaretatt sine grunnleggende behov for respekt for det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel».

Den mest vesentlige kritikken som kan reises mot regelverket er rapporterings- og prosedyrekrav som medfører regelstyring fremfor å ha fokus rettet mot beboernes trygghet og trivsel.

Nåværende bemanningsnorm og eksisterende styringsmodeller på sykehjemmene gir ikke rom for å ivareta beboernes trygghet og trivsel på en forsvarlig måte, i henhold til de krav som settes i lov- og regelverket. Her ser vi en samlet strategi fra fattige kommuner der man bruker statistikk for å sammenligne seg med hverandre, for dermed å holde kostnadene nede. Greit nok det, men her ser vi samtidig en kollektiv sabotasje av regelverket som våre politikere neppe er kjent med. Det er forståelig at kommuneledelsen vil redusere utgifter, og det er forståelig at fagpersoner innen helse- og sosialtjenesten så langt de kan etterkommer sjefens pålegg om budsjettkutt.

Nederst i dette hierarkiske system sitter imidlertid sykehjemsansatte og brukere som ser at tjenestetilbudet stadig skrumper inn, og at spriket mellom lovverkets intensjoner og daglig praksis blir større.

Ansatte ved norske sykehjem har nesten utelukkende helsefaglig bakgrunn. Imidlertid mangler det sjelden vilje til miljøterapeutisk innsats, men tiden strekker ikke til, spesielt når mye av tiden skal brukes til rapportering og millimeterpresisjon i personalforvaltningen. Man ser ofte at det brukes lang tid på å drøfte, stelle og pleie fru Hansens ømme tå, mens demenssykdommen får lov til å utvikle seg fritt av mangel på stimuleringstiltak og respekt for menneskets egenverd og selvbestemmelsesrett.

I lys av dette blir miljøterapi på norsk lett til «velferdstiltak så langt tiden rekker». Man ser at knapphetsfokuset når det gjelder økonomi og personellmessige ressurser har spredd seg til grasrota på sykehjemmene. Dette utvikler seg gjerne til en selvoppfyllende profeti, der «godt nok» blir slagord og vellykket behandling måles innen rammene av medisinske termer, i stedet for innen rammen av beboerens totale trivsel og opplevelse av en meningsfull tilværelse.

For å styrke kvalitet på norske sykehjem, er det nødvendig med endringer på alle forvaltningsnivåene. Lovverket må forenkles for å snu fokuset fra regelstyring, rapportering og ensidig helsefaglig orientering til å fremme en helhetlig tenkning om sykehjemsbeboeres ve og vel. Fylkesmannens kontrollrutiner må i langt sterkere grad få preg av veiledning og positiv oppfølging. Og sist, men ikke minst – politikerne må få et reelt bilde av tingenes tilstand.

Et av de beste virkemidlene på lokalplan er i så måte den danske Lotte-modellen. Videre må kommuneledelse erkjenne underforbruk av sykehjemsplasser og tilsvarende overforbruk av hjemmetjenester ut fra en lønnsomhetstankegang, og ikke minst at dobbeltrom er en hån mot norsk lov og norske borgere som bor på sykehjem.