Hverdagen har for lengst innhentet ham. Obama har erfart at gode intensjoner, visjoner og drømmer ikke umiddelbart fører til konkrete resultater.
Bare ti måneder etter at Obama avløste George W. Bush som supermaktens øverste leder, ble han tildelt Nobels fredspris. Tildelingen var svært omstridt. Kritikernes hovedanliggende var nettopp at Obama ikke kunne vise til resultater som gjorde ham fredsprisen verdig. Kritikken er ikke vanskelig å forstå.
Den amerikanske presidenten er øverstkommanderende for de militære styrkene i en nasjon som står midt oppe i to kriger. I sin takketale under prisutdelingen i Oslo i desember brukte Obama også mye tid på å forsvare maktbruk i fredens tjeneste. Han forklarte at som leder for en nasjon kunne han ikke basere seg på ikkevoldslinjen alene. Eller sagt med andre ord: Han er om nødvendig forberedt på å forsvare amerikanske interesser med alle midler.
Barack Obama er en glitrende retoriker. Hans tale om håp og forandring ved presidentinnsettelsen ble applaudert verden over. USAs alenegang var over. Supermakten ville søke løsninger på vanskelige spørsmål sammen med andre nasjoner.
I møte med virkelighetens verden har budskapet hans ennå til gode å bestå prøven. Verken i Afghanistan, Irak, konflikten i Midtøsten eller i forholdet til Iran og Nord-Korea har Obamas nye og dialogbaserte linje bidratt til å løse opp i fastlåste situasjoner. Også på hjemmebane strever han, og ifølge målinger er bare halvparten av amerikanerne fornøyd med jobben han gjør.
Etter ett år er det likevel for tidlig å trekke bastante konklusjoner og felle noen dom over Obama som president. Han satte en ny dagsorden ved presidentinnsettelsen for et år siden. Alle de forventninger han skapte, kan umulig la seg oppfylle.
USAs omdømme fikk en alvorlig knekk under åtte år med Bush. Å gjenreise tilliten til supermakten er ikke gjort over natten. Obama er på vei til å gjøre det. Både spenningen og håpet ligger i om hans budskap om dialog og respekt for menneskerettigheter vil få en avgjørende innflytelse på hvordan resten av verdens ledere tenker – ikke minst ledere som har makten i land hvor demokratiet har dårlige kår.