Dette etiske budskapet er langt fra så banalt som det kan synes, og det har gyldighet like mye på individplan som på samfunnsnivå. Det er ikke smålighet og begrensninger som driver utvikling framover, som skaper gode relasjoner eller fruktbare arbeidsmiljøer. Det er heller ikke mistillit, krangling og sneversyn som bygger Sørlandet.
Det tiåret vi har trådt inn i stiller nye krav til oss om økt samarbeid og mindre fragmentering på alle samfunnsområder. Krefter utenfor oss driver fram sammenslåing av kommuner, trolig også av fylkeskommuner. Behovet for å løfte i flokk øker. Dette trengs ikke minst for å få bedre infrastruktur i landsdelen, for å få mer forskningsmidler til UiA og kanskje aller mest for å få gjort noe som virkelig monner for å unngå todeling av det sørlandske samfunnet.
Forskere har påpekt at det foregår en økende utstøting av sørlendinger som ikke henger med i den generelle velstandsøkningen i landsdelen. De ber politikerne ta grep om situasjonen og ønsker en storsatsing i form av en «Agderpakke». Forskerne etterspør lederskap hos politikerne. Også på andre samfunnsområder trenger landsdelen et visjonært og konstruktivt lederskap.
Nå som Agderrådet snart legges ned og de to fylkeskommunene overtar som regionale drivere, påhviler det dem et betydelig ansvar i å utvikle en kultur der sørlendingene gjør hverandre større, framfor å fortsette smålig krangling. I år kan valget av kandidater til de to fylkestingene få større betydning enn på lenge. Det kan også valget av ordførerkandidater i de to største byene i landsdelen, Arendal og Kristiansand.
Alt ligger til rette for vekst og velstand på Sørlandet i årene som kommer. Nå gjelder det å utnytte potensialet, framfor å skusle det bort i smålige nabofeider. Det hadde vært klokt å ta Kongens oppfordring på alvor, og gjøre hverandre større.