Kristin Halvorsen har sovet i timen og ikke oppdaget før nå de virkelige utfordringene i norsk skole. Etter møtet med lærere, elever og foreldre de siste månedene snakker SV-lederen om frafall fra videregående, mobbing og en mer praktisk skolehverdag. Vil regjeringen fra nå av bruke de store pengene på de virkelige utfordringene?
Som finansminister har det nemlig bare handlet om å få flere timer for de aller minste i skolen. Så har det skjedd noe med skolepolitikken til Halvorsen etter at hun ble kunnskapsminister, i alle fall retorisk. Etter at hun har møtt virkelighetens skole. Ingenting er bedre enn det. Det er viktig å prioritere rett når vi skal skape verdens beste skole. Men kommer den nye erkjennelsen for sent?
I forrige periode hadde SV-lederen 224 milliarder kroner mer å rutte med enn Bondevik 2-regjeringen. Dette ga enorme muligheter til å få til en skikkelig satsing for å skape verdens beste skole, men regjeringen forspilte muligheten. Vi maste og ba om en ny kurs for nettopp å prioritere innsats mot de utfordringene kunnskapsministeren nå har adressert. Vi fokuserte på kampen mot frafallet gjennom en mer praktisk satsing i ungdomsskolen og en god yrkesfaglig utdanning, et krafttak i kampen mot mobbing og flere og enda bedre lærere.
Men dette var uinteressant for regjeringen. Den hadde nemlig funnet løsningen: Flere timer. I stedet for å ta tak i utfordringene valgte regjeringen drømmen om heldagsskolen, at vi skal få flere timer inn i skolen, flere teoritimer for de aller minste. Til nå – og jeg har stilt spørsmålet mange ganger – har man ikke klart å vise til den forskningen som viser at det gir oss mer læring, kanskje heller tvert imot. Derfor har KrF i hvert eneste budsjett gått imot timetallsøkningene.
Finland er det landet som skårer høyest på de internasjonale testene av verdens skoler. Gjennom flere år har norske skolepolitikere valfartet til dette lovede land for å se hva det er de gjør bedre enn oss. Men i 2008 – før regjeringen for alvor pøste på med flere timer – viste en undersøkelse i Bergens Tidende at Finland har 61 færre skoletimer per år enn Norge. Likevel ble en økning av timetallet opphøyd av regjeringen til å være det eneste saliggjørende og én milliard kroner ble pøst inn.
Ja, selv i Halvorsens siste budsjett for 2010 var det fortsatt finansminister Halvorsens gamle lekse som gjaldt. Igjen var det satsingen på heldagsskolen som ble satt i fokus. Denne gang med nok en ekstra time for de aller minste og åtte timer gratis SFO.
Det er en gåte for meg hvorfor de rødgrønne valgte å bruke milliardbeløp på helt feil tiltak i skolen. Skal vi tro den nye finansministeren så ligger det an til helt andre økonomiske tider i budsjettene fremover. Nå skal det strammes inn. Det lover ikke godt for kunnskapsministerens nye retorikk. For det holder ikke med festtaler for å adressere de utfordringene som skolen står overfor. Følges ikke kursskiftet opp med penger, har det ingen verdi. Festtaler hjelper ingen elever til å mestre. Festtalene kan spares til det er noe å feire.
Jeg var nylig på en videregående skole i Kristiansand. Der fortalte rektoren meg at det i dag er ofte sånn at praktisk sterke elever ikke har fått trening på praktiske utfordringer hjemmefra. Bilen er så avansert at kun verksted kan mekke på bilen, og huset bygger vi ikke lenger selv, slik at man får prøve hammeren.
Det har vært en stor diskusjon rundt om det for yrkesfaglige elever er viktig å kunne Ibsen. Jeg tror vi kan være enige om at det kan være viktig at man har basiskompetanse også om det. Men enda mer bekymret er jeg over at ikke diskusjonen går på om det ikke er like viktig å kunne bruke en hammer som å kunne sin Ibsen? Den diskusjonen mangler fullstendig.
Skolen må bli en mestringsarena for alle elevene uansett hvilke evner og anlegg en har. Når elevene kommer til kort i det teoretiske, må de også kunne tilbys en mer praktisk skolehverdag. Særlig gjelder dette ungdomsskolen, som er kommet helt i skyggen under denne regjeringen.
Vi har vist at det går an å tenke annerledes. Vi har vist hva en kan få til av satsinger på skole dersom ikke det eneste saliggjørende er å legge på flere timer. Økt lærertetthet, kvalitetsutvikling i ungdomsskolen, flere yrkesgrupper i ungdomsskolen, frivillig leksehjelp i kommunal og frivillig regi, begrensning av frafallet i videregående opplæring, introduksjonsår for nyutdannede lærere og praksisrettet teori i ungdomsskolen og systematisk kamp mot mobbing, for å nevne noe.
Jeg håper det ikke er for sent – at det som nå følger vil være kutt på skole slik at det eneste vi fikk ut av de fire årene med oppgangstider var flere timer. Jeg håper de nye tonene fra kunnskapsministeren fylles med innhold. At de i budsjettbehandlinger og saker til Stortinget nå virkelig bruker de store midlene på de virkelige utfordringene.