De utgjorde en brokete gjeng, de fire som tirsdag inntok Oslo tinghus som vitner. Ole Jørgen Arnfindsen er forsker ved Veritas med et eget nettsted på si. Ronny Alte var tidligere leder i Norwegian Defence League. Arne Tumyr leder sin kamp mot det han kaller islamisering av Norge, og Tore Tvedt driver den nynazistiske organisasjonen Vigrid.

Det de har til felles er at de representerer holdninger som vi andre vil kalle høyreekstreme. Og at de mener vi står foran en dramatisk befolkningsmessig revolusjon, der først og fremst muslimske innvandrere er i ferd med å ta over både Norge og Europa.

Sånn sett gjorde de jobben for Anders Behring Breiviks forsvarere i retten. Disse jobber så godt de kan for å sannsynliggjøre at terroristen ikke har opptrådt i fullstendig isolasjon, men har vært en del av en større ideologisk verden. Og at hans forestillinger derfor ikke kvalifiserer til diagnosen psykose.

Men dette har også professorer fra den akademiske verden argumentert for i dagene før. Sånn sett brakte ikke de fire høyreekstreme vitnene noe nytt. Det som derimot var spesielt, var deres hatefulle budskap, som de mener vi i media og de politiske partiene bevisst fortier. Indirekte mener de også at en betydelig del av den norske befolkningen støtter dem, men at de ikke tør si dette høyt.

Men ingen av dem klarte å sannsynliggjøre dette. Tvert imot fremsto de fire i varierende grad som representanter for små splintergrupper på ytre høye fløy. Selv Ole Jørgen Arnfindsen, som begynte med en seriøs og saklig kritikk av Statistisk sentralbyrås første beregninger av Norges fremtidige innvandrerbefolkning, endte opp i bisarre påstander. Han mener blant annet at Ap ønsker å revolusjonere landet og har levert en kigserklæring mot europeiske nasjonalstater.

Arne Tumyrs bevis på at Norge er i ferd med å islamiseres kokte ned til det berømmelige bildet av grisen om ble fjernet fra barneavdelingen på sykehuset i Kristiansand og en utstilling i Telemark som ble flyttet, angivelig av frykt for reaksjoner fra muslimer. Ellers var det bare generelle skremsler der alle muslimer ses som én, stor uformelig gruppe, ute etter å sluke Norge og Europa. Ikke én gang ble de omtalt som enkeltmennesker, med de rettigheter ethvert menneske har ifølge den Menneskerettighetserklæringen som Tumyr ellers hevdet å forsvare.

Tore Tvedt kritiserte på sin side at samfunnet "har brukt 70 år på å demonisere nazi-begrepet". Han mener ikke bare at Norge og det norske folk er under angrep, men at vi også i ferd med å bli utryddet.

Slike diskusjoner finnes altså der ute. Særlig i ulike nettsamfunn argumenteres det langs de linjer som de fire forsvarte. Det er i seg selv problematisk at noen tenker i sånne baner. Men det er deres fulle rett i demokratiske samfunn.

Det de derimot ikke har rett til, er å kreve eller forvente at samfunnet for øvrig skal gi en særlig plass til deres argumenter og diskusjoner. Ikke fordi det ikke er legitimt å diskutere norsk innvandringspolitikk, sider ved praktiseringen av islam, demokratiet som sådan eller medias rolle. Tvert imot. Alle disse er viktige diskusjoner.

Men de må baseres på et minstemål av saklighet. Nivået på det som ble presentert i Oslo tingrett tirsdag kvalifiserer ikke til noen fremtredende plass i en tilnærmet seriøs form for samfunnsdebatt.