Ikke en tvungen tilværelse, men et valg om å igjen komme bort fra Anders Behring Breivik og forlenge stillheten og sårenes pleie. Sist gang vi så hverandre måtte jeg kaste meg i vannet for å unngå å bli skutt, denne gangen handler det om i to uker å komme unna rettsreferat og forklaringer. Jeg har kjøpt meg to uker frihet. En tid og en avstand for å få skrevet på masteroppgaven og samtidig dråpe for dråpe stålsette meg for å se en massedrapsmann uten anger.

Bilder og minner som i et maskineri blir kjørt på samlebånd gjennom retten i en iskald rutine. Ni måneder etter stormen vi aldri fullt ut vil forstå, skal våre mørkeste paragrafer hentes frem å gjøre det for oss. Tiden som stod stille skal skrus tilbake til barndom, ungdomstid og voksenliv før rettsklokken nærmer seg 15:25 fredag 22.juli og arrestasjonen 18:34. Når hendelsene i retten legges på røntgentavlen for dyp analyse starter rettsstatens mest alvorlige prøve. Vi vil bli provosert, opprørt, føle på avmaktsfølelsen, håpløsheten og sorgen. Klarer vi det igjen?

Private følelser og politisk ro

Statsministeren svarer Harald Stanghelle.Statsministeren er i mediene for å ha vist til noen som uttalte at det nok ville vært lettere om gjerningsmannen ble erklært frisk og fengslet. Harald Stanghelle reagerte umiddelbart som at Stoltenberg selv hadde blandet seg i rettsprosessen og mente dette var uheldig for maktdelingen og la bånd på rettens frie arbeid. Det viste seg å være en misforståelse, men allikevel bra at vi er nøye på rolleblandingene. Etter 22. juli har mange meninger om rettens utfall kommet til overflaten, men stort sett har politikerne med statsministeren i spissen håndtert saken tillitsfullt, overbevisende og gitt Norge politisk ro.

En statsminister skal holde milelang avstand til en dømmende rett. Det gjør ikke ?Jens Stoltenberg, skriver Harald Stanghelle.To ting er viktige når saken går sin gang. For det første at folk får reagere med sorg, sinne og alle følelser som bor i oss når slike grusomme ting må opp og frem. For det andre, at vi beholder politisk ro. For å bestå testen som rettsstat må vi tenke prinsipielt, og ikke dømme enkeltmennesker etter ulike rettsfølelsesvinder og stemningsbølger som oppstår under en rettssak.

Menneskers skjebner og liv kan verken avgjøres som en følge av stemningen på gaten, sosiale medier eller stortingets humør. Lover og regler kan godt endres etter større saker som setter systemer på prøve, men de må diskuteres på et prinsipielt grunnlag. For loven skal være lik for alle.

Det viktige poenget er at disse tingene ikke utelukker hverandre. Og når denne saken en gang er ferdig og dommen opplest, for et land vi da er. En rettsstat med lover for de verste uvær, og det beste godvær. Et land med ro, uten dødsstraff, humane men rettferdige. Såret, sørgende og fortsatt sjokkert. Men et mer erfarent demokrati og rettsstat like fult.

Videreføre engasjementet

Vi skal ikke la gjerningsmannen ta fra oss dette, men svare med det som ble angrepet 22.juli: demokrati og åpenhet. På Utøya satt vi, hundrevis av ungdommer og lærte hvordan vi kunne delta i demokratiet, i Regjeringskvartalet satt mange og iverksatte det vårt folkevalgte storting og regjering hadde bestemt. For de som falt, skal vi videreføre deres engasjementet og igjen heve deres faner, budskap og engasjement i tiden som kommer.

Gjerningsmannen har jeg tenkt veldig lite på. Derfor føles det absurd å nå se han få en hovedrolle i rettsforhandlingene. Hans handlinger vil alltid tale høyere enn hvem han er og hva han mener. Om han er tilregnelig eller ikke, er forskjellen for hans del til syvende og sist om han vil sone under hvite eller grå vegger.

Full tillit

Jeg har full tillit til fagpersonene i retten og er glad for diskusjonene om tilregnelighet nettopp har vært så omfattende. Alternativet var at få fagfolk fikk definere tiltaltes tilregnelighet. Det er allikevel rart at han, og ikke alle som falt, er hovedpersoner etter 22.juli.

Jeg er utålmodig og gleder meg til den dagen vi kan snakke om hvor flotte og fantastiske mange av de som falt var. Hva de gjorde, tenkte, sa, og var. Hvilken inspirasjon, engasjement og pågangsmot som bodde i dem. Historiene om menneskene, forskjellige, ulike og unike. Jeg møter rettssaken for dem, ikke for mitt hat mot Breivik.

En wake-up-call

Jeg skal tåle dette. Fordi jeg vet at vi en gang slipper å høre så mye fra han, og at det kommer en tid hvor vi skal åpne fotoalbum, minneskrin og historiebøker fra alle dem som ikke er her lenger.

Ingen vet hvordan rettssaken kommer til å bli. Følelser blir satt på prøve. Det kommer til å bli Norges største mediehendelse noen gang. Provoserende utsagn settes frem og sirkuset når forsvarets vitneliste møter opp i retten vil illustrere hvor mangefasettert og uforutsigbar sakens gang vil bli.

Jeg gruer meg mest til ukene hvor obduksjonsrapportene skal opp. Beretningene om de som falt begrenses til deres dødsøyeblikk. Og rundt samlebåndet i retten hvor dette sakte glir gjennom apparatet sitter partene og tolker paragrafer på vegne av oss alle. Anders Behring Breivik, er egentlig ingen hovedmann i denne saken, men gjenstand for våre paragrafers edruelige anvendelse.

Dette er et juridisk oppgjør med gjerningsmannens handlinger, men også en wake-up-call om hva ekstreme hatideologier betyr når de omsettes til handling. Jeg skal tåle dette. Fordi jeg vet at vi en gang slipper å høre så mye fra han, og at det kommer en tid hvor vi skal åpne fotoalbum, minneskrin og historiebøker fra alle dem som ikke er her lenger. For våre falne kamerater ikke bare minutter av stillhet, men et liv i kamp for engasjement, demokrati og åpenhet. Prøven starter nå.