Klimatrusselen står høyt på den internasjonale dagsorden. I norske kommuner er den lite påaktet. Bare 67 kommuner har utarbeidet planer som tar for seg energi og klima. Beregninger viser at kommunene kan redusere klimautslippene med 15 prosent. Da er det lite tillitvekkende at så få kommuner tar saken på alvor.
Klimaproblemene kan ikke løses uten å tenke globalt. Med rette kan det hevdes at de største utfordringene ikke finnes her hjemme, men i land som opplever ekspansiv vekst. Som i Kina og India, verdens to folkerikeste land. Den økonomiske utviklingen ledsages av et stadig større energibehov, og utslippene av klimagasser øker enormt.
Likevel er det ansvarsfraskrivelse å peke på at andre er verre enn oss. Levestandarden i de vestlige landene er hovedårsaken til den globale oppvarmingen. Rike land som Norge har et åpenbart ansvar for å hjelpe fattigere land til velstandsvekst, uten at det gjør ubotelig skade på miljøet. For vi kan ikke nekte andre å skaffe seg et bedre liv.
Parallelt med internasjonalt engasjement må vi feie for egen dør. Her ligger utfordringen også for kommunene. Kristiansand var første norske kommune med egen klimahandlingsplan. Den ble vedtatt i 1999. I fjor ble den avløst av en klima— og energiplan.
Oppgaven for Kristiansand - og andre kommuner - blir å følge opp planer med konkrete tiltak. Et hovedmål i mange år har vært å redusere personbiltrafikken i Kristiansand. Utviklingen går i motsatt retning. Det er illevarslende når vi vet at privatbilen står for nesten av firedel av klimautslippene i byen. Virkemidlene er åpenbart ikke samordnet med målet.
Vi har lett for å tenke at reduksjon av utslipp er forbundet med forsakelser. Og noe må vi være villig til å ofre. Men en mer klimavennlig livsstil er nødvendig for å redde miljøet. Lokalt er det kommunenes ansvar å gå foran og vise vei.