7. november markerte avslutningen på en lang epoke i amerikansk politikk. Men like så viktig er det at dagen markerte starten på en ny. En epoke som kan få et langt liv, men som også kan avsluttes allerede ved presidentvalget i 2008. Kongressvalget fikk et resultat som endrer de neste to årene. Republikanerne og Dennis Hastert tapte — mye på grunn av krigen i Irak. Demokratene og Nancy Pelosi vant på grunn av den samme krigen. Det var denne ene saken som avgjorde store deler av årets mellomvalg i USA. President Bush tar fortjent på seg en stor del av skylden. Jeg mener amerikanske velgere på mange områder gjorde et fornuftig valg. Ikke fordi jeg tror de politiske endringene vil bli dramatiske med demokratene i flertall, men fordi misnøyen med dagens kongress og president Bush er så stor og så tydelig at noen måtte ta et valg som handlet om endring. Det gjorde velgerne, og det er det også velgernes jobb å gjøre.Den amerikanske valgkampen har som vanlig vært preget av skandaler. Sex-skandalen som kretset rundt republikanernes kongressmann i Florida, Mark Foley, var den som stakk dypest og fikk størst oppmerksomhet i media. Etter Foley-skandalen kom det flere små, men synlige saker opp som ikke handlet om den politiske dagsorden; skuespiller Michael Fox blir beskyldt for å være overmedisinert i en tv-annonse, senatorkandidat Webb i Virginia blir hetset for å ha skrevet bøker om sex og misbruk av barn, og John Kerrys sleivspark om at late studenter kan bli sendt til krigen i Irak. Om beskyldninger og upolitiske spark til motstandere i bunn og grunn er fakta eller modifiserte sannheter, vites ikke alltid. Men at det påvirker dagsorden og til syvende og sist også velgerne, er det ikke tvil om. Foley-skandalen skapte førstesidestoff som i en periode ga republikanerne en etterlengtet pause fra blodige diskusjoner og bilder fra Irak. At personlige vendettaer tar fokus vekk fra det politikk skal handle om, er gammelt nytt - også i Norge. Den amerikanske valgkampen ble i altfor stor grad trukket inn i en personlig sfære, og amerikanske politikere må se hva slags virkning det har på demokratiet. Neste valg er et presidentvalg, og det er bare to år unna. Det må både republikanere og demokrater ta inn over seg, og allerede nå ta diskusjonen om hvilket grunnlag USAs neste president skal velges på. Klovn eller politiker? «Hold kursen» sa president Bush lenge om USAs krigføring i Irak. Helt til han så hvor skeptiske velgerne var til den blodige krigen. Demokratenes retorikk om å trekke ut soldatene vant terreng, og republikanerne hadde ikke noe annet valg enn å moderere sitt standpunkt - dog noe sent. «Hold kursen»-politikken hadde allerede satt så dype spor i velgermassen at snuoperasjonen i liten grad fungerte. Det er ingen tvil om at den største enkeltsaken, som jo er mer sammensatt enn noen annen sak, var krigen i Irak. For Bush-administrasjonen har det som tidligere handlet om et samlet lands kamp mot terrorisme, blitt en kattepine med høye dødstall på begge sider. Sikkerhetspolitikk gjennom krig og forsvar av landet har tradisjonelt sett alltid vært en vinnersak for republikanerne. Deres tidligere appell til velgernes trygghetsfølelse har i denne valgkampen blitt snudd til et mareritt for Bushs parti og en drøm for demokratene, som brukte anledningen til vellykkede fremstøt mot dagens Irak-politikk. Dette var uten tvil med på å gi demokratene valgseieren. Spørsmålet i ettertid må være om dette vil kunne føre med seg endringer i Irak. Visepresident Cheney har ved flere anledninger de siste dagene vært klar på at uansett valgresultat fortsetter krigen i Irak, men Kongressen og demokratene kan og vil nå sannsynligvis bruke flertallet til å vise at de tar velgernes misnøye på alvor. Både av hensyn til mål og status i krigføringen, og av hensyn til det spennende og åpne presidentvalget om to år. Amerikanske velgere er lei av å få soldater hjem i kister. Det ga de klar beskjed om 7. november. Demokratene har brukt valgkampen til å proklamere at de ønsker endringer i landets utenrikspolitikk. Skal de nå skape trygghet for at de igjen kan styre USA, må en plan for fremtidig Irak-politikk på bordet raskt. Problemet til det demokratiske flertallet er manglende mulighet til aktivt å gjøre noe med situasjonen i Irak. I innenrikspolitikken vil det nye flertallet kunne legge mange hindringer i veien for Bush. Slik er det ikke nødvendigvis i utenrikspolitikken. I henhold til den amerikanske grunnloven er utenrikspolitikk langt på vei presidentens prerogativ. Demokratenes makt i forhold til krigen i Irak ligger i stor grad i muligheten til endringer i budsjettbevilgninger til krigen og i muligheten til å sette i verk granskninger av krigføringen. Demokratene må raskt levere politikk på flere områder. De enorme summene som i valgkampen ble brukt på tv-reklamer handlet om hva som kunne leveres - og ikke leveres - av ny politikk for landet og folket. Dette handler ikke bare om en ny Irak-strategi. Det handler også om skattepolitikk, minstelønn, homofilt ekteskap, stamcelleforskning og andre viktige samfunnsoppgaver. Republikanerne har ingen grunn til å gjøre det enkelt for demokratene. Arbeidet som Nancy Pelosi og demokratene i den nærmeste fremtid skal gjøre i Representantenes Hus har betydning for om de beholder den nyslåtte tillitten frem mot presidentvalget i 2008. Med eller uten tidligere førstedame Hillary Clinton som demokratenes presidentkandidat. Utfordringen for det nye flertallet er som alle steder ellers i politikken; teori og valgløfter skal omgjøres til realpolitikk. Det kan være til fordel for demokratene - eller republikanerne.