Utsagnene hans er meget oppsiktsvekkende, og bryter med det moralsk-etiske grunnlag som norsk forsvarspolitikk har vært basert på, i alle fall siden 1814. Bakom all militær innsats siden Norge skilte lag med Danmark har vært forsvar av eget territorium. Tankegangen har vært å sikre småstaten Norges territorielle integritet og handlefrihet, og fokus for den militære innsats har siden den gang alltid vært av defensiv karakter. Utøvelsen av forsvarspolitikken har naturlig nok vekslet i takt med de politiske realiteter. Fra union med Sverige til nøytralitet etter 1905, og felles forsvarskamp under 2. verdenskrig, etterfulgt av allianse med likesinnede nasjoner siden. Forsvaret har således til nå vært sett på som et politisk instrument utelukkende til bruk for defensive formål.

Skal man ta forsvarssjef Diesens tanker alvorlig, og det bør man jo gjøre når han er landets øverste militære leder, er denne tiden tydeligvis forbi. Denne måten å tenke på er nemlig typisk for en stormakt som ser militærmakten som et instrument for aktiv utøvelse av sin utenrikspolitikk. General Diesens tankegang minner i prinsippet meget om den amerikanske argumentasjon til støtte for innsatsen i Vietnamkrigen. Den amerikanske ledelsen hevdet den gang at vitale amerikanske verdier var best ivaretatt ved å kjempe i Vietnam. Til grunn for denne argumentasjonen lå forestillingen om «dominoeffekten» — dersom Vietnam falt i kommunistiske hender ville resten av verden følge etter. I prinsippet brukte Tyskland i 1943 samme type argumentasjon ved at naziregimet hevdet at Tyskland ble best forsvart ved å kjempe ved Stalingrad.

Allianser er i sin natur forpliktende. Gunnleggende i NATOs filosofi har vært prinsippet om «en for alle - alle for en». Dette prinsippet har naturligvis Norge kunnet flyte på gjennom den utsatte posisjon vi hadde under den kalde krigen. Vi kunne være rimelig sikker på at eventuelle norske offer ville bli ytt på norsk grunn, eller som ledd i en kamp om norsk selvstendighet og frihet. Selvsagt mistet mange gode nordmenn livet utenfor Norges grenser i krigsårene 1940-45, men de falnes offer skjedde som et ledd i Norges forsvarskamp. De ofret ikke sine liv som et ledd i utøvelsen av et fritt og selvstendig lands utenrikspolitikk, men som en konsekvens av det tyske overfall på Norge.

Her er vi etter mitt syn ved noe av kjernen i den grunnleggende debatt som bør tas om de tanker forsvarssjef Diesen fremmer. Som ledd i en felles internasjonal ansvars- og byrdefordeling i en globalisert verden vil naturligvis Norge av våre største allierte bli vurdert ut fra vårt bidrag til støtte for de samme nasjoners utenrikspolitikk. Og for å sitere et amerikansk ordtak så «finnes det ingen gratis lunsj». Vi har derfor i Norge hatt en forestilling om at skal vi kunne påregne støtte fra eksempelvis amerikansk hold i en aktuell trusselsituasjon i vårt nærområde, vil den amerikanske støtte og sympati være matematisk avhengig av hva vi tidligere har ytt av støtte til amerikanerne. Denne forestilling er etter mitt syn like naiv som den er direkte gal.

Politikk er ikke matematikk. Det er først og fremst de enkelte nasjoners interesser på det aktuelle tidspunkt som er avgjørende for hvilke standpunkt de samme nasjoner til syvende og sist tar. Selvsagt kan sympatier og antipatier vippe enkelte saker i den ene eller andre retning, men å tro at man kan bytte til seg varig politisk gunst ved eksempelvis norsk militær innsats i USAs kamp mot terror, er virkelighetsfjernt. Skal vi ha behov for amerikansk støtte i en gitt situasjon, og ikke minst selv ønske slik støtte, kan vi uansett bare påregne å motta støtte dersom dette er i amerikanernes egen interesse. Det er dette som kalles realpolitikk, og det er ut fra en slik realpolitisk erkjennelse Norge må treffe sine valg.

Forsvarssjef Sverre Diesen har naturligvis helt rett i at all militær innsats er forbundet med risiko for tap av liv. Dette helt fundamentale forhold har hittil mer eller mindre bevisst blitt feid under teppet i den offentlige debatt. Det er imidlertid all grunn til nå å ta en moralsk-etisk diskusjon om temaet, rett og slett fordi det fort kan bli mer aktuelt enn mange så langt har forestilt seg. Når det forventes som et ledd i norsk utenrikspolitikk at militære mannskaper skal ta internasjonale oppdrag langt borte fra eget territorium, og når disse oppdrag samtidig innebærer en reell risiko for tap av liv og helse, blir det noe annet sett i forhold til om de samme mannskaper skulle ofre liv og blod i forsvaret av eget land.

Det er klart at skulle man stå overfor «ytterst alvorlige trusler mot norske verdier og interesser», slik general Diesen hevder, kan risikopregede operasjoner forsvares. Men han har i nevnte kronikk bare vagt antydet hvilke «ytterst alvorlige trusler» han konkret tenker på. Han nevner etniske konflikter på Balkan, og at internasjonal terrorisme ikke må tillates å operere fra fristeder i fjerne land som Afghanistan. Det er ikke vanskelig å være enig med general Diesen i at slike forhold ikke er ønskelige, men utgjør de virkelig en «ytterst alvorlig trussel» som betinger vilje til å ofre liv og blod i fedrelandets tjeneste? Jeg stiller meg personlig tvilende til det, og i alle fall hvis det er basert på noe annet enn frivillighet.

Skulle man kunne forsvare bruken av begrepet «ytterst alvorlige trusler mot norske verdier og interesser» som grunnlag for norsk militær aksjon i utlandet, ville det etter mitt syn betinge en direkte latent trussel mot eget territorium, eller dets nærområder. Verken fristeder for internasjonal terrorisme i Afghanistan, eller etniske konflikter på Balkan, utgjør en ytterst alvorlig trussel mot vår nasjon. Det kan utgjøre trusler mot nordmenn som enkeltpersoner, eller mot norske økonomiske interesser, men noen nasjonal trussel er det neppe.

Situasjonen ville være en helt annen dersom for eksempel Iran skulle anskaffe atomvåpen, koble disse med langtrekkende ballistiske missiler, og konkret true Vest-Europa. Og skulle vi da i en slik situasjon stille oss side ved side med andre likesinnede nasjoner i en militær aksjon mot Iran, måtte vi gjøre det ut fra hensynet til forsvar av egen nasjon.