Jens Christian Hauge stilte aldri til valg. Han skydde massemediene og ble aldri fortrolig med Stortinget, og det var gjensidig. Han entret ikke de store talerstolene, hvis det ikke var helt nødvendig. Han nektet blankt å informere Lund— kommisjonen om sin befatning med de hemmelige tjenester i Norge.
Alle visste at han hadde stor innflytelse og makt, men han ville være en minst mulig offentlig person. Derfor er det blitt skapt mange myter og har gått mange rykter om Jens Christian Hauge.
Olav Njølstad har skrevet en glitrende biografi (Olav Njølstad; «Jens Christian Hauge – fullt og helt») om mannen. Der andre biografer har spekulert om Jens Christian Hauge, har Njølstad dokumentert. Han har hatt tilgang til et unikt kildemateriale; 60 hyllemeter med kjærlighetsbrev, hemmelige dokumenter, dagboknotater, offentlige utredninger og leilighetsdikt for hyggelig lag. I tillegg har Njølstad hatt mange og lange samtaler med Hauge før han døde.
Hvordan ble Jens Christian Hauge han de mennesket han var? Før 2. verdenskrig var han ganske antimilitaristisk, ble regnet som venstremann og hadde som mål å bli professor i jus. Da han først kom med i motstandsarbeidet, ble han etter hvert sjef for Milorg og sentral person i hele hjemmefronten i en alder av bare 28 år. Han måtte ta stort ansvar, levde mange år illegalitet og måtte ta avgjørelser som gjaldt liv eller død. Det gjaldt beslutninger om likvidasjoner og sabotasjeaksjoner. Dette formet han som et menneske med grenseløs ansvarsfølelse og handlingskraft. Hans kritikere ville kanskje heller si grenseløst arrogant og dominerende.
Jens Christian Hauges vei inn i makten i parti og stat gikk gjennom det nære forholdet til Einar Gerhardsen og hans familie i 1945. Milorgsjefen ble statsministerens sekretær. I mange år reiste Hauge på påsketur med Einar og Werna Gerhardsen til Gudbrandsdalen, mens kone og barn reiste til hennes skipsrederfamilie (Dedekam) i Arendal. Familien ble en salderingspost i et travelt liv. Og hans forhold til kvinner gir assosiasjoner til en uttalelse som er tillagt Henry Kissinger; «Power is the ultimate afrodiskum».
Som 30 år gammel forsvarsminister tok han fatt på gjenoppbyggingen av Forsvaret. For oss som ikke opplevde denne tiden er det nesten umulig å forstå hva regjeringen da sto overfor. En krig var nettopp slutt og nå fryktet de en ny. Forsvarsbudsjettet ble økt med 50 % fra et år til det neste i et krigsherjet og fattig land. Forsvarets sikkerhetstjeneste, «Stay behind-gruppene» og Politiets overvåkingstjeneste ble bygd opp med Hauge i en førende posisjon. Det var frykten for et nytt 9. april som førte til Nato-medlemskapet i 1949. Hauge håpet lenge det skulle være mulig å skape en nordisk løsning, med garantier fra USA og Storbritannia, men skjønte at det ikke ville gå.
I denne nervepirrende perioden like etter krigen hadde Hauge selv handa på rattet. Han fikk personlige etterretningsrapporter fra en partifelle ved den norske ambassaden i Helsingfors, som igjen hadde nær forbindelse med den sosialdemokratiske etterretningssjefen i Finland. Han hadde også nær kontakt med høytstående britiske militære og et nært forhold til den britiske forsvarsministeren Lord Alexander.
En historie illustrerer stemningen i tiden: Det skulle være valg i Finland i 1948, og mange fryktet at Jernteppet skulle nærmere seg gjennom en valgseier for kommunistpartiet. Hauge skaffet Oslo Samvirkelag 300.000 kroner fra forsvarsbudsjettet for å kjøpe 255 tonn appelsiner i Italia og gi som gave til den sosialdemokratiske organisasjonen Arebetarakrivet. Appelsinene ble solgt og pengene brukt til valgkamp for det finske sosialdemokratiske partiet. Statsråden hadde selv hele regien på dette og formulerte gavebrevet som ble undertegnet av formannen i Oslo Samvirkelag. I dag hadde det vel blitt riksrettssak, og operasjonen tålte heller ikke dagens lys den gangen heller.
Da Gerhardsen gikk av som statsminister i 1952, gikk også Hauge ut av regjeringen og begynte å arbeide på partikontoret. Han knyttet en like nær kontakt med Haakon Lie som han hadde hatt til Gerhardsen og var en del av miljøet på partikontoret helt til han flyttet sitt advokatkontor til Indekshuset i 1971. Etter at Haakon Lie gikk av som partisekretær i 1969, trivdes han nok ikke like godt på kontoret lenger. Helt til da svarte sentralbordet på partikontoret 33 01 80, fordi det også var sentralbord for Hauges advokatkontor. Jeg var akkurat ansatt som sekretær på partikontoret da Hauge flyttet. Det var bløtkake og kaffe til alle, men veteranene følte at det var en vegg som ble borte.
Hauges virksomhet etter at han gikk ut av regjeringen er et kapitel for seg. Alle visste at han var steil og sta, men det var bruk for Jens Christian Hauge. Han var i de sentrale styrerommene (SAS, Noratom, Statoil, Tandberg, Nationaltheatret, Kongsberg, etc.).
Han ledet store utredninger om Forsvarets organisering, om bedriftsdemokratiet etc. Da jeg var politisk rådgiver for Odvar Nordli i hans tid som kommunalminister, var jeg til stede under en samtale med Hauge. Han ville ha endringer i et mandat for en utredning om bedriftsdemokratiet i statsbedriftene. Når sant skal sies, argumenterte han Odvar sønder og sammen fra alle tenkelige vinkler, men han sa bare nei, nei.
Og han førte forhandlinger med svenskene om Volvo-avtalen og med amerikanerne om våpenavtaler. Og på Youngstorget ble det sendt bud på Jens Christian når noe alvorlig sto på: Han regisserte både avsettelser av Reidar Hirsti som redaktør i Arbeiderbladet og Einar Olsen som sjef fort A-pressen med hard hånd.
Boka om Jens Christian Hauge er nødvendig lesning for alle som er interessert i samtidshistorie. Det er et gløtt inn i sider av vår historie mange ikke har hatt anelse om. Men vær forberedt; Boka «suger» deg. Det kan bli noen søvnløse netter.