Mange påstår at Kjell Inge Røkkes omdømme er ødelagt for minst ti år fremover etter påskens drama omkring oppkjøp, kursfall og en tilsynelatende rundlurt regjering. Ekspertene mener Røkkes forhold til Staten og Ap er ødelagt for godt, og at han for alltid blir husket for sine finansielle krumspring som satte statsministeren i forlegenhet. Jeg tviler på det er slik, fordi nordmenn er et tilgivende folk med kort hukommelse. Røkkes forhold til Ap er derimot skadeskutt, men kun for en stund.
Det er mange eksempler på at tilgivelsen sitter løst og hukommelsen er kort hos nordmenn. Kjell Inge Røkke er selv et godt eksempel på det. I 2005 ble han kjent skyldig i å ha bestukket en svensk sjøfartsinspektør for å få skipsførersertifikat. Han ble dermed en av de, til da, svært få korrupsjonsdømte nordmenn. Samme år ble han utnevnt til Årets toppsjef av Dagens Næringslivs lesere, og året etter tildelte Stortinget ham den gjeve Peer Gynt-prisen. Mange protesterte, men Røkke stilte i bunad på Vinstra samme sommer og ble tildelt prisen.
Vi har mange andre eksempler på at nordmenn tilgir, og at det finnes en vei tilbake, selv for de verste synderne blant oss. Jeg tror de færreste husker den pinlige episoden fra april 2004 da Øystein Stray Spetalen slo etter en kvinnelig VG-fotograf, og tok kameraet hennes da hun skulle fotografere i forbindelse med en nabofeide finansmannen sto midt oppe i. Spetalen la seg flat, og beklaget angrepet på VGs fotograf, men det hindret selvsagt ikke at bildet av en pitbull-lignende Øystein Stray Spetalen, faktisk i samme øyeblikket som han slår, ble publisert i landets største avis.
Hvem husker dette i dag? Ikke mange. I mellomtiden har Spetalen blitt lagt merke til av andre årsaker, vi har fått andre ting å tenke på, og tiden leger alle sår.
Og politikerne våre, hva med dem? Helga Pedersen ble i fjor utnevnt til æresborger av Sørvær på Sørøya i Vest-Finnmark etter at hun nærmest ble tvunget til å beordre heving av den gamle Sovjet-krysseren «Murmansk», som ligger i innseilingen til fiskeværet – og har ligget der i årevis. Hederen kom etter at statsråden ble hudflettet av en samlet befolkning for ikke å ha løftet en finger, og attpåtil snakket usant om hvorvidt hun kjente til farene om stråling og miljøgifter i vraket. Når hun endelig signaliserte at noe skal gjøres (det var jo det eneste hun kunne gjøre ettersom hun skal gjenvelges til Stortinget av den samme befolkningen), ble hun altså ikke bare tilgitt, men båret på gullstol.
Vi har lange tradisjoner for å tilgi våre politikere, det har også svenskene. Mona Sahlin har i dag en sterk posisjon i det svenske sosialdemokratiske partiet, men det er bare 16-17 år siden den såkalte «Toblerone-affären» ble rullet opp i avisen Expressen. Noen som husker? Vel, det handlet om at Sahlin, den gang arbeidsmarkedsminister og påtroppende partileder, brukte Regjeringens kredittkort til litt for mange private utgifter. Deriblant sjokolader (derav skandalens navn). I kjølvannet av dette kom det også opplysninger om svart dagmamma, ubetalte tv-lisenser og et antall ubetalte parkeringsbøter. Legger man seg flat, og kanskje forsvinner for en stund, er det fullt mulig å komme tilbake. Renvasket, rehabilitert og klar til kamp.
Hardest rammes politikerne når de ikke lever som de lærer. Dersom en politiker som blander politikk og moral, la oss for enkelthets skyld si en KrF-er, trår over en moralsk og strafferettslig grense for eksempelvis kjøp av seksuelle tjenester, rammes denne langt hardere enn om en mer liberal politiker gjorde det samme. Det samme gjelder en SV-er som blir tatt for skattefusk.
Om vi returnerer til den såkalte Aker-saken, med Kjell Inge Røkke i hovedrollen, ser vi at vi har å gjøre med en forretningsmann som har slått seg opp fra ingenting til å bli landets mest innflytelsesrike industrimann. Han har høyst trolig ikke brutt noen lov i forbindelse med de omstridte transaksjonene før påske, kun fulgt sine forretningsmessige instinkter: Gjort en optimal forretning. Det er omtrent hva vi forventer av slike. Og så lenge de har vist seg å være langsiktige og noenlunde formålstjenlige for norsk arbeidsliv og mange arbeidsplasser, blir de forsvart av selveste LO. Røkke er et råskinn, men han er LOs råskinn. Dermed mener jeg at de som spår at Røkkes omdømme har fått en nærmest varig knekk, tar feil. Han vil fortsatt spille en viktig industriell rolle i Norge.
Jeg sier ikke at det Røkke og hans menn har gjort er riktig, det er ikke slik en behandler medaksjonærer, og det kan godt hende at Røkke med årene får merke at det er stadig færre som vil gjøre forretninger med ham. Arbeiderpartiet, som Haakon Lie karakteriserte som «ingen søndagsskole», har på sin side kanskje lært at det ikke er monopolpenger de leker med når de spiller på børsen eller lar seg lokke inn i en verden som få kontrollerer bedre enn Kjell Inge Røkke. Der er de kun glade amatører.
Det verste Røkke gjorde mot sin partifelle Stoltenberg var å få statsministeren til å stille på Aker-dagen for å hylle Røkke og hans gjerninger. Dette skjedde nærmest parallelt med at det ble offentlig kjent at Staten ble tatt ved nesen i Aker-handelen. Når statsministeren ser opptakene av seg selv sammen med Røkke, begge i dyp respekt og beundring for hverandre, må det påkalle en flau smak i munnen. Dette tror jeg Stoltenberg skulle ha vært foruten, for å si det mildt. En statsminister skal helst kunne stole på dem han stiller opp for, og gir offentlig heder og ære.
For ordens skyld: Jeg gir ikke PR-råd verken til Kjell Inge Røkke, Aker eller Stoltenberg.