Etter noen kapitler blir ”hun” personen lansert, som en selvfølge. Jeg kan ikke huske ”hun” blitt nevnt tidligere. Jeg begynner å lese på nytt, og plumper uti samme sumpen enda en gang. Tredje gangen jeg leser dette, skjønner jeg at det er legen som er en hun. Altså en kvinnelig lege. Boken er skrevet av en kvinnelig forfatter, som ser det like naturlig at det er en kvinne som bedriver legevirksomhet, som at det er en mann.

For noen måneder siden skrev språkviter og forfatter Helene Uri en kommentar i Aftenposten med tittel ”Hår mellom brystene”. Der tok hun for seg den manglende likestillingen i språket vårt. For eksempel når man snakker om legen, bestemt form entall, er det underliggende at det er en mannlig lege. Snakker man om sekretæren, er det underliggende at det er en kvinne. Det er visst slik at det oftest er menn som er leger, og kvinner som er sekretærer. Diskriminerende i følge Uri.

Så visst har hun sant. Helene Uri viser til egen undersøkelse, der hun søker på ”forfatteren” i Google, og ender opp med stort sett mannlige forfattere. Hun søker på ”kvinnelig forfatter” og ender opp med en del treff. Deretter søker hun på ”mannlig forfatter” og ender opp med omtrent ingen treff. Det ligger visst i oss, at det er menn som skriver bøker, så vi trenger ikke poengtere at det er en mannlig forfatter. Derimot når en kvinne får det for seg at hun vil skrive litt, da er det et behov for å poengtere at det er den kvinnelige forfatteren.

Det er mange slike rare, ubevisste selvfølgeligheter som ligger i oss. Advokaten, forfatteren og legen er menn. Hva med idioten, fylliken, raneren og overgriperen? Det er også menn. Hva med sjåføren, matrosen og mureren? De er også menn. Vi har fått våre på topp, i mellomsjiktet og på bunnen. Mens kvinner har måtte nøye seg med sine i mellomsjiktet, som eksempelvis sekretæren, vaskehjelpen og assistenten. Derimot finnes noen yrkestitler som er kjønnstilpassede. For eksempel så heter politimann eller politikvinne, i stedet for at vi sier mannlig politikonstabel eller kvinnelig politikonstabel. Vi sier også barnehageonkel eller barnehagetante. En av de få yrkestitlene som er omtrent likestilte og kjønnsnøytrale må være lærer.

I hverdagen har man også noen morsomheter knyttet til språket vårt. Et eksempel her er alenemor. Alle vet hvordan hun har det, og kjenner sikkert opptil flere slike. Men kjenner du en alenefar? Det har vel egentlig ikke blitt slik, at menn har klart å vise seg forsørgingsdyktige nok til å få aleneansvar for et barn enda. Men hjemmeværende fedre finnes i 2008, selv om de kanskje ikke er i flertall. En konsekvens av dette står karrierekvinnen for. Men kjenner du noen karrieremenn? Selvfølgelig. Det ligger naturlig at en mann skal bedrive karriere, så derfor sier vi aldri at han er en karrieremann. Men når en kvinne velger å satse på utdanning og karriere, er det såpass unaturlig at vi må ha et eget ord for det. Litt rart?

Jeg kjenner ingen hjemmeværende kvinner i dag. Men for vår foreldregenerasjon var det helt naturlig. Mamma var hjemmeværende da jeg kom til verden, men har i dag endret status til karrierekvinne. Pappa har alltid vært i jobb, og betegnes derfor ikke som en karrieremann, selv om det kan være tilfelle. For min generasjon er det like naturlig at begge kjønn bedriver karrierevirksomhet. På universitetene er det omtrent like mange gutter som jenter, og det er like naturlig at en gutt tar en bachelorgrad, som at en jente tar en mastergrad. Vil vi da etter hvert få et eget ord for den kvinnelige legen? Eller vil vi bli mer nøyaktige i å poengtere om det er den mannlige legen eller den kvinnelige legen?