De siste årene har jeg tilbrakt noen tusen timer i kajakk, og da slår det meg at denne aktiviteten også inneholder et element av samfunnskritikk. For de fleste er det nok ikke bevisst, men ved nærmere ettertanke er padlingen en del av en bevegelse mot rådende forhold.
Jeg vil forsøke å belyse dette ved å se nærmere på fire forhold knyttet til padling som aktivitet.
I sommer har jeg møtt flere padlere som kan fortelle om salg av cabincruiser/seilbåt og kjøp av kajakk. De forteller om gleden og friheten. Mange færre bekymringer. I en kajakk står enkelheten i fokus. Kartplotteren streiker ikke. Det elektriske anlegget er ikke til stede eller svært enkelt. Vann i dieselen og frykt for dregg som løsner om natten er ukjente problemer. I kajakk er du plutselig sjef i egen hverdag. Du er ikke avhengig av spesialister for å ordne opp. Det innebærer en enorm frihet. Friheten fra kompleksiteten i det moderne samfunnet.
Fridtjof Nansen skriver i sin tale til ungdommen i 1921 om «gleden ved nøysomheten». Denne gleden har vi fullstendig glemt i dag. Nøysomhet er ut. Gjennom enkelheten i padlingen får vi et glimt av det Nansen snakket om. Mer er bare bedre opp til et visst nivå.
Friheten ved å slå leir på hundrevis av idylliske holmer langs kysten gir en enkel og kraftfull glede. Innenfor sitter gjeldstyngede hytteeiere med vedlikeholdsbekymringer og kanskje krevende hager. Nyere hyttepalasser gir nye bekymringer. Er renseanlegget i svømmebassenget i orden? Hva med fortøyningen til sjøflyet?
Kajakklivet har en innebygd rytme. Åretakene går rytmisk fra høyre til venstre. Tusenvis av ganger på en dag. Du kommer inn i en avslappende modus mellom hav og høy himmel. Ingen pling fra e-posten eller forstyrrende telefoner.
Om kvelden er det naturlig å gå i land mens det er lyst for å slå opp teltet. På øde holmer er det ingen lysbryter, og du kan velge å legge deg når kroppen sier fra. Kontrasten til å vegetere foran TV-en er enorm. Der er det ikke kroppen som forteller om leggetid, men hallodamen.
Samfunnet trues av rytme. Skiftarbeid og øyeblikkelig tilfredsstillelse gjør at det ikke finnes noe anker i tilværelsen. I stedet flyter vi rundt i en malstrøm av gjøremål. Væren (å bare være til) er blitt et fremmedord, og vi får aldri gjort nok.
Padling er en langsom aktivitet. I et samfunn som har mantraet: fortere = bedre er padlingen en motbevegelse. Hurtiggående båter har en destinasjon som mål, mens i kajakk blir også selve forflytningen et mål i seg selv. I langsomheten finnes det mye rikdom. Å være til stede i øyeblikket er mye enklere glidende i kajakk over stille vann, enn i 50 knop over bølgene ...
Egentlig er det rart at ingen stiller mer spørsmål ved hastigheten i samfunnet. Riktignok har vi fått slow food og slow travel, men det meste skal skje med lysets hastighet. Selv om alle forstår at Beethovens 9. symfoni neppe blir bedre av og spilles på dobbel hastighet ...
I langsomheten er det mulig å reflektere. Refleksjon er en forutsetning for å være til stede underveis.
Turkameraten til langsomheten er ofte stillheten. Sammen kan de gjøre refleksjonen dypere. Stillhet er en truet ressurs i dagens samfunn. Vi har bestandig lyder rundt oss. Likevel er det sjelden vi legger merke til det før de fjernes. Kjøkkenviften som slås av er et klassisk eksempel. Den merkes best når den slås av.
Stillheten er et sted der en kan møte seg selv, naturen og for noen til og med Gud. Mester Eckhart skal ha sagt at han ikke kunne finne noen bedre beskrivelse på Gud enn stillheten. Uansett hva en finner i stillheten, er den en viktig ressurs vi må ta vare på.
Langs Sveriges kyst er det nå etablert stille havområder. Valøyene i Grimstad kunne godt blitt vårt første her i Norge. Tar dere utfordringen i Grimstad kommune?
Øystein Dahle pleier å si at vi er blitt tidfattige og tingrike. Padlingen kan være med på å snu dette. Få aktiviteter til sjøs er så enkle som padling. Rytme, langsomhet og stillhet er verdier en får med på kjøpet!
Padling er neppe løsningen på fremtidens utfordringer, men det er definitivt en del av løsningen.