Fordi frie medier opererer etter et visst sett formler, blir enhver stue bombardert med umenneskelighet hver eneste dag. Slik er det. Kanskje er det også slik at denne umenneskeligheten blir et skjold å gjemme seg bak, et skjold å bli dissosiert og avstumpet bak. Folk i nød får et stigma. Vi frykter ingen røyk uten ild, og mennesker fra konfliktområder lukter unektelig kruttrøyk. Slik kan et samfunn bygges på frykt og medienes konfliktsøkende dynamikk bidra til å hemme vår evne til forbrødring. Sånn er det bare. En av prisene for fri presse i et kommersielt samfunn, er at vi selv må ta ansvaret for å aktivt jobbe mot disse impulsene. Vi må selv kjempe mot den frykten.

Prinser av Sarajevo

Med sin musikkvideo Prinser av Sarajevo synes Honningbarnas prosjekt nettopp å være det, gjennom å sette spørsmålstegn ved årsaker til gryende samfunnsfrykt og vår evne til å se forbi medienes begrensende dagsorden. Glade kids som har det gøy i Kabul peker tilbake på oss, speiler vårt samfunns mekanismer og spør: Hva er det vi får se vanligvis? Hva er det vi ikke får se? og Hva gjør det vi får se med oss? Dette er spørsmål om oss, ikke Afghanistan. Viktige spørsmål som vanskelig kan stilles på en mer slagkraftig og troverdig måte enn hva Honningbarna presterer.

I en slags irettesettende tante Sofie-vinkling, med oppspillet «Men hvordan har ungdom det egentlig i Afghanistan?» presenteres Prinser av Sarajevo på NRKs kulturprogram Selskapet, og lar den internasjonale folkerettseksperten Cecilie Hellestveit problematisere musikkvideoen på grunnlag av sosiologiske og geopolitiske strømninger internt i Afghanistan. Resultatet gir dessverre seerne lite utover å pinlig hinte om at Hellestveit ikke helt klarer å få folkerettseksperthuet sitt helt ut av folkerettsekspertsanden. Hun treffer rett og slett ikke helt «på samme waib’en» (for å parafrasere Hellestveits fjellstø ungdommelige tilnærmelser).

Skammekroken

Mener redaksjonen i Selskapet at Honningbarnas mandat burde være å portrettere de faktiske forhold, vektet og korrekt? Det må da være mulig å se kontekstuelt forskjell på en musikkvideo og Uriks? Problemstillingen er ikke bare tilgjort, men drivende urettferdig overfor ethvert kunstnerisk utrykk. Fortjener ikke Honningbarna å få sitt budskap eksponert på egne premisser like utførlig som Bjarne Melgaard får vist tissene sine til nesegrus beundring tidligere i programmet? Det later til at Hellestveit tror at barna ikke forstår konteksten, og må settes litt stemoderlig på plass. I dette tilfellet fremgår det dessverre for enhver seer at det er hun og resten av selskapet som ikke forstår konteksten. Her er det barna som har gjort leksa si og mediematriarkatet som må geleides i skammekroken.