I skitne, røde og blå bukser feirer russen 13 års endt skolegang. Noen er heldige og har fått både inspirerende lærere og god undervisning. Andre gleder seg til å aldri mer ha matte. Aldri mer naturfag. Aldri skal de se igjen læreren som sugde alt liv ut av timene. Aldri mer videregående skole. Nå skal det feires!

Russetiden markerer overgangen fra barn til voksen. Og det skal feires. Selvfølgelig skal det dét. Så klart skal det dét. Et nytt liv skal begynne. Kari (18) skal flytte hjemmefra for å studere. Venninnegjengen spres over hele landet og over hele verden. Kanskje samles de ikke igjen før de flytter tilbake til hjembygda si for å etablere seg ti år senere. Ola (18) må helt sikkert i militæret. Mors ferdigsmurte matpakke og nyvaska klær byttes ut med helvetesuke og hjemlengsel.

Det virker som om foreldregenerasjonen kollektivt har glemt sin egen ungdomstid, og alt det gale de selv gjorde — og lærte av. Russetiden markerer overgangen fra barn til voksen. Og det skal feires. Selvfølgelig skal det dét. Og det er vel fortjent. Ungdommen har aldri vært mer ordentlige og pliktoppfyllende. De holder seg stort sett unna bråk. De prioriterer gode karakterer, flere typer fritidsaktiviteter, venner og attpåtil så har de utseende å tenke på. For hvert øyeblikk av livet blir dokumentert i bilder. Selvfølgelig vil man se bra ut i tilfelle mobilen kommer fram.

De lever under et mye større press enn ungdom gjorde for 10, 20 og 30 år siden. Fortjener de ikke å slå seg løs i noen uker før studietidens hverdag slår dem i ansiktet?

Det virker som om foreldregenerasjonen kollektivt har glemt sin egen ungdomstid, og alt det gale de selv gjorde - og lærte av.

Selvfølgelig har russefeiringen sin bakside. Det skrives om voldtekter og russespøker som krysser den kriminelle grensen. Heldigvis gjelder det et fåtall av russ som gjør dette, eller som blir utsatt for dette. Heldigvis. Et vanligere problem er at festen tar overhånd og at skolearbeidet blir skadelidende. Selvfølgelig skal mor og far få komme med sine velmenende råd, men før eller senere må fuglungen ut av redet, og lære å fly på egenhånd. Hjemme sitter mor og far og bekymrer seg. «Russefeiringen går ut over skolearbeidet», sier de.

Ja, hva så? Kanskje man lærer noe som man ikke kan lære på skolen? Jeg var selv med i Credorusstyret og var ansvarlig redaktør i Credimus i 2006. Det gikk kanskje litt ut over skolen i perioder, for det var mye som skulle gjøres. Jeg fikk ansvar og var med på å skape noe. Vi i styret jobbet mye sammen. Planla arrangementer. Samlet inn annonser slik at vi kunne gi ut avis, for så å fylle avisa med innhold og selge den. Jeg fikk en erfaring jeg aldri ville fått på skolen. Det er jeg glad for den dag i dag. PS: Og ja, det ble tid til fest og moro selv om jeg var edru.

«De bruker så mye penger » , fortsetter foreldrene hjemme i stua.

Ja, kanskje gjør de det. Men de investerer pengene i minner for livet med mennesker de er glade i. Kanskje dette er det siste sprellet og galskapen før vennegjengen spres på hver sine universiteter rundt om i verden. De griper dagen. De verdsetter den dyrebare ungdomstiden. Hva er galt i det?

«Russetiden handler bare om fyll og fest», sier foreldrene til hverandre, der de ligger våkne i senga.

Ja, det gjør stort sett det. Men er det virkelig så farlig? Kanskje Ola (18) drikker litt for mye og spyr før festen kommer i gang. Kanskje Kari (18) slipper seg litt løs, og våkner opp litt flau dagen derpå fordi hun trodde at hun var dancing queen på dansegulvet. Kanskje møtes Ola og Kari på fest og kliner litt, mens resten av festen spiller litt for høy musikk og holder naboen oppe litt for lenge den natta. Er det virkelig så farlig?

For det er dette det handler om — få lov til å være ung. Få lov til å velge sin egen vei. Å få lov til å markere en ny epoke i livet. Gjorde ikke du det samme da du var ung? Og var de feilene du gjorde så farlige? Lærte du ikke av dem? Vokste du ikke på erfaringene som livet gav deg?

Ungdom vil alltid være ungdom, og de vil alltid velge sin egen vei. Eller for å sitere Wenche Myhre:

La meg være ung

Jeg vil velge min vei

La meg være ung

Ikke en skygge av deg

Jeg vil være fri

Det er min melodi

For det er dette det handler om - få lov til å være ung. Få lov til å velge sin egen vei. Å få lov til å markere en ny epoke i livet.

Russefeiringen har alltid handlet om det. Ifølge Wikipedias artikkel om russ kan vi datere dagens russefeiring helt tilbake til 1700-tallet da det ikke var egne universiteter i Norge. Man måtte helt til København for å studere. Men først måtte man bestå examen artium. Da eksamenen var over fikk ungdommen et horn festet i pannen som skulle symbolisere villdyret i dem. Når så resultatene var klare, og de hadde bestått, kunne de ta av hornene, som et tegn på visdom og at villdyret i dem var borte. Det er her ordet russ kommer fra — cornua depositurus - å legge av seg hornene.

Jeg unner russen litt galskap. Jeg unner dem å være litt ansvarsløse et par uker. De kommer til å få mer enn nok bekymringer resten av livet.Slike markeringer har funnet sted flere steder i Norden, men det er i Norge den har blitt størst. Det var prestisje i å fullføre gymnasutdanningen, og selvfølgelig ville ungdommen feire endt skolegang med klassekameratene sine.

Russeluen kom først til Norge i 1905. Siden da har russen fått egne klær, busser, sanger og store fester. Men essensen er den samme: Man feirer endt skolegang og overgangen til en ny epoke i livet.

Ungdomstiden får man aldri igjen. Det er da man kan gjøre feil, le av dem og lære av dem. En tenåring kan drikke seg full, bli høylytt og gå på en smell eller ti, og så lærer man til slutt. De fleste gjør det. Det er det ungdomstiden er til for.

Jeg unner russen litt galskap. Jeg unner dem å være litt ansvarsløse et par uker. De kommer til å få mer enn nok bekymringer resten av livet.