Krøkka og Krøkkane gikk seg en tur.
De gleda seg storlig
og hadde en sigarett på lur.
Sola ho varma, det var så skjønt.
Blomstane dufta og gresset var grønt.
Kan vi sette oss snart,
sa Krøkka til Krøkkane.
Det gjør vi, sa Krøkkane. Setter oss her
og ser ut over vannet.
Så heldige vi er. Og Gud er så nær.
Jo, det kunne vært verre, selv om jeg
skulle så gjerne vært uten de herre,
sa Krøkka og vifta med krykka.
Ja, men tenk på den lykka,
sa Krøkkane til Krøkka,
at vi har det så godt og at været er så flott.
Og Gud er så god. Det gleder vårt hjerte
og demper vår smerte.
Alle plager til tross, kan vi bare kose oss.
Til og med med med denne møkka,
sa Krøkka, og tente sigaretten.
Tror du Han blir gretten?
Nei, Gud er god med oss to, sa Krøkkane og lo.
Han elsker oss med evig kjærlighet,
selv med vår svakhet og bedervelighet.
Det står jo i Hans Ord at den som tror
blir regna som rettferdig — himlen verdig.
Den dagen Han kommer blir det fullkommen sommer.
Halleluja - da blir vi opprykka, sa Krøkka.
Javisst. Og alt som blir igjen er sneipane, sa Krøkkane.
Og krykkane, sa Krøkka...!